Man finner ikke meningen med livet i medisindosetten...

 

Jeg har lest en del debattinnlegg om medisinfrie tilbud. Jeg synes vi har en helseminister som tar oss brukere på alvor med å realisere bestemmelsen som kom allerede fra forrige regjering. Jeg vil også gi honnør til aksjonsgruppa som var brukerorganisasjoner som viste hele «landskapet» av brukere som sto på for dette. Særlig vil jeg løfte frem Jan Magne Sørensen, Mette Ellingsdalen og Dagfinn Bjørgen som virkelig har holdt trøkket oppe på dette temaet.

Jeg observerer at de som er mest kritiske er psykiatere. Mannlige psykiatere faktisk. Det er mulig at det er kun de jeg har fått med meg, det tar jeg selvfølgelig forbehold om, og jeg tror ikke at dette betyr at alle mannlige psykiatere er skeptiske og at alle kvinnelige er for.

Jeg liker ikke å snakke om «alle» og «ingen», fordi det ikke gir plass til «noen» og vi er da alle noen.

Jeg har tenkt lenge på om dette er en debatt som jeg ønsker å bidra i, men nå kaster jeg meg inn fordi jeg jobber med bedringsprosesser utfra egne erfaringer og uten reseptblokk. Like fullt ser jeg at våre deltakere opplever bedring og tar eierskap til eget liv. Tilbakemeldingene de gir er at det var godt å bli møtt med nytt fokus, i tillegg uten fokus på diagnoser og historien sin.

Vi spør deltakerne våre: «Her er du nå. Hvor vil du? Hva drømmer du om?»

Jeg undrer meg derfor over skepsisen. Vi snakker om medisinfrie tilbud. Det er altså snakk om å kunne få velge en behandling uten medisiner. Selv bruker jeg noe medisiner og vil nok alltid gjøre det, men jeg må være ærlig å si at jeg noen ganger tenker at jeg ble medisinert så langt bort fra følelsene mine at jeg i ettertid undrer meg om det hindret/utsatte min bedringsprosess.

Jeg synes også at denne skepsisen vitner om noen holdninger som kan tyde på at noen har jobbet seg blinde på egen praksis. Det er snakk om å gi oss et valg, og når jeg leser noe av skepsisen synes jeg å lese en slags «de vet ikke sitt eget beste, men det gjør vi» tankegang. Det er selvfølgelig sørgelig i 2016. ja, det er sørgelig uansett årstall egentlig.

Jeg har det bra i dag. Mot alle odds, sier mange. Jeg er heldig og har en fabelaktig psykiater som ser verdien i en samtale. Jeg kaller henne min «hodevaktmester» som «rydder i boden» min. Det trenger jeg fortsatt for mitt "travle hode"

De fleste kan kjenne seg igjen i at kaos i hodet kan skape både søvnløse netter og at dette virker inn på psyken.

«Lykkepille» er blitt et ord. Trist og misvisende.

Det finnes ingen pille for lykke!

Det heter antidepressiva og jeg pleier ofte å sammenligne det med en penicillinkur. En bruker penicillin for å bli kvitt en betennelse. Jeg bruker antidepressiva dersom jeg blir deprimert for å bli kvitt min depresjon. Jeg bruker det ikke ellers og det er mange år siden sist jeg brukte det. Jeg ble ikke lykkelig av disse, men fikk en mulighet til å komme utfra depresjonene mine for å kunne jobbe med bedringsprosesser.

Bedringen hos meg handler om å leve. Om å kunne være sosial med venner, kjæreste, familie og å kunne jobbe. Jeg har jobbet mot mine egne drømmer og mål. Jeg har nådd mange og noen har endret seg eller blitt borte underveis.

Jeg lever egentlig et liv jeg aldri hadde drømt om. Jeg er usikker på om jeg hadde klart det samme dersom de ikke hadde fjernet de medisinene som rett og slett skrudde av, eller distanserte meg fra å føle.

Jeg ønsker velkommen medisinfrie tilbud til tross for at jeg muligens velger annerledes. Poenget er at jeg vil velge og hylle valget. Jeg ønsker meg fagfolk som tør å se bedring utenfor medisindosetten. Som tør å stole på at de kan tilby meg langt mer enn en resept.

Jeg tenker på faggrupper som vernepleiere, sykepleiere og annet miljøpersonell jeg har møtt under innleggelser. Det var disse som hjalp meg mest. Miljøterapien er undervurdert når man leser noen av de debattinnlegg som jeg har lest på Norsk psykiatrisk forening sine facebook-sider. Samtidig som det er fint at de løfter debatten frem og gir plass til skeptikerne. Jeg vil bare gi en motvekt til dette.

Myndiggjøring er et ord man ofte  hører når det snakkes om recovery/bedringsprosesser. Jeg vil ha det bort og hylle valget.

Vi er aldri blitt umyndiggjort. Vi har vært, og noen er syke nå. «Fra pasient til borger» var et begrep jeg hørte.

Huff! Hva ligger i det? Pasienter er da FORTSATT borgere!

Ja til å få velge behandling selv.

Nei til ord og begreper som har en undertone om at vi er en pasientgruppe som ikke kan ta valg.


Choices Arrows Shows Choosing Alternative And Pointing

10 kommentarer

tanketromling

01.08.2016 kl.05:19

Glimrende og viktig innlegg. Vet ikke hvorfor psykiaterne er så glade i å fylle oss med piller, men for å finne svaret på dette må vi gå dypt.

Psykiaterne ønsker kontroll. Makt. Og kontroll/makt starter med å umyndiggjøre de man skal kontrollere/herske over.

At pasienten skal være din likemann er utenkelig for en psykiater. Menn tenner på makt. Psykiateren skal være "Guden" og pasienten skal være idioten. Som så skal fylles med piller/diagnoser.

Jeg tror at ting blir slik man behandler dem. Behandler man seg selv som en gud så blir man en idiot, noe de fleste psykiatere er. Og behandler man folk som idioter så tenderer de til å gjøre opprør.

Viktig og bra innlegg.

Linda Øye

01.08.2016 kl.10:16

tanketromling: Takk for det :-) Jeg er redd at dette handler om definisjonsmakt. Jeg er også redd for at du har rett i at man også må tørre å snakke om makt i dette spørsmålet. Dette fordi det nettopp er de med reseptblokken som roper høyest ut sin skepsis. Trist :'(

Inger

01.08.2016 kl.08:01

Et annet viktig argument er bivirkninger, noen medisiner kan gi bivirkninger som reduserer livskvaliteten og disse blir det aldri snakket om. Blant disse finner en seksuelle vansker, blant annet manglende orgasme. Dette er ting som kan være vanskelig å ta opp, spesielt dersom en ikke vet at det kan skyldes medisinen. At en ikke får informasjon om bivirkninger er også bekymringsfullt.

Linda Øye

01.08.2016 kl.10:14

Inger: Takk for at du leser bloggen min :-) Jeg er helt enig. Du vil se at dette er ting jeg tidligere har tatt opp i denne bloggen. Både med humor som virkemiddel og i innlegg mer likt dette, i skriveform. Viktig å få dette også frem. De innleggene jeg kommer på har jeg kalt "Da joggebuksen ble tights" og "Let's talk about sex". Les gjerne disse og kanskje du også finner andre innlegg som du vil like. Del gjerne :-)

tanketromling

01.08.2016 kl.10:56

Menn elsker jo makt. Det ligger i deres natur. Kvinner søker også makt, men de foretrekker å utøve den i skjul. Den psykopatiske sykepleieren er mere deres greie.

Mannlige psykiatere ønsker jo å dominere som alle andre menn. Og de kan gjøre de uhindret. De er på toppen av næringskjeden. All historie viser at menn ikke klarer å sitte på tronen uten kritikere. Se på Hitler, Napoelon, Stalin osv.

Så den mannlige psykiater trenger konkurranse og kritikk. Men sitt ikke å tro at han gir fra seg makten frivillig. Igjen, bare se på historien.

Lykke til!

Linda Øye

01.08.2016 kl.11:00

tanketromling: Det kan jeg ikke nok om til å verken være enig eller uenig ;-) Jeg skriver utfra mine observasjoner :-)

tanketromling

01.08.2016 kl.11:01

Den er grei. Du velger selv dine begrensinger. ;)

sunnpsyk

08.08.2016 kl.16:50

Jeg tror det er en mye bedre ide å se på eventuell medisinbruk som en kortvarig "penicillin-kur", som ikke skal være en permanent følgesvenn. Men, samtidig er det en farlig sammenligning, for det er ingen vitenskapelige holdepunkter for å antyde at antidepressiva virker på samme måte som antibiotika, selv om navnet skulle antyde det. Mens penicillin faktisk er en kur som angriper roten til problemet, kan det samme ikke sies om antidepressiva, som bare skaper en egen endret tilstand i hjernen ved å manipulere serotoninreseptorene. Den endringen har ingen terapeutisk effekt, og kan faktisk skade hjernens evne til selv å regulere serotoninnivåene.

Når man avkler markedsføringsteknikkene som har vært brukt for å spre antidepressiva i befolkningen så står man igjen med et produkt som i sin funksjon antagelig er mer egnet til å skape langvarige depresjoner enn å kurere dem.

Sissel A. G.

29.08.2016 kl.20:14

Skulle tro du hadde vært i mitt hode, du skriver det jeg tenker men ikke får til å uttrykke.

Pille som kun gjør slik at vi fungerer i ei rett linje, så er ikke mye lykke nei.

Ønsker så veldig å klare meg uten, men de gangene jeg har sluttet har depresjon blitt kraftig forsterket/forverret. Er jeg da avhengig av dem, eller ville jeg kommet meg igjennom det??? Blir jeg og tørre å prøve det??? Bivirkningene burde vært diskutert først, så hva medisinen kan hjelpe for!

Så er veldig spennende hva som kan komme ut av dette om medisinfrie tilbud.

Linda Øye

31.08.2016 kl.01:40

Sissel A. G.: Ja, jeg er også veldig spent på utviklingen av Medisinfrie tilbud. Tusen takk for at du leser bloggen min :-)

Skriv en ny kommentar

Linda Øye

Linda Øye

39, Klepp

Humor har vært et viktig verktøy for min bedringsprosess. Det sier seg selv (håper jeg) at det ikke er morsomt å ha tilbrakt til sammen ca 8 av de siste 17 årene på lukket avdeling. Merkelig nok klarer jeg ikke å huske at jeg har vært så syk som jeg er nødt til å ha vært. Noe av dette skyldes nok at min hjerne sletter en del vonde minner. Jeg holder foredrag og undervisning om mange tema innen psykisk helse. Ja, utenom et. Depresjon. Jeg kan ikke forklare dere hvordan det føles. Ikke fordi jeg ikke har vært alvorlig deprimert, for det har jeg. Men med en gang jeg lukker døren når jeg skrives ut etter en innleggelse, sletter minnet mitt følelsen av depresjon. Men morsomme episoder husker jeg. Det er de jeg ønsker å ta dere med på. Med et glimt i øyet selvsagt. Driver også som sosial entreprenør i www.offertilkriger.no Et kursopplegg med recovery i fokus. Der har jeg en annen type blogg med et annet fokus, også med gjestebloggere som deltakere, Helge Torvund og Inga Marte Thorkildsen. Det er mer om hva jeg tenker om bedringsprosesser.

Kategorier

Arkiv

hits