Når legemiddelindustriens grådighet dreper barn!


Jeg er en av alle oss som blir så berørte av disse barna som vises i media. Disse som lider av muskelsykdommen spinal muskelatrofi, eller SMA. De blir sykere og i verste fall dør de i en forhandling av pris.

Hvilken pris har et barns liv?

Ja, dette spørsmålet har media reist i lang tid nå. Vi får gjennom skjermen, bli kjent med disse flotte barna. Disse modige barna og disse selvfølgelig desperate barna. Ikke minst er det lett å få en medfølelse og sympati med desperate foreldre. Disse foreldrene vil selvfølgelig det beste for sine barn.

Det verste av alt er at det beste finnes.

Det beste har allerede legemiddelindustrien klart å lage dette. Spinraza. En livsforlengende medisin som virker bra. Ja, de har faktisk fått teste det på disse vakre barna og da må også sies rause foreldre.

En sjanse hadde vært at det ikke virket og jeg bøyer meg i respekt for foreldre som så gjerne vil hjelpe sine barn at de lar legemiddelindustrien teste på det kjæreste de har. Hvor utbredt en slik testing på barn er vet jeg ikke. Det jeg vet er at legemiddelindustrien burde skamme seg nå.

De sitter med en løsning. De har allerede gitt flere barn denne behandlingen. Når det virker slår denne mekanismen kalt «grådighet» inn. De er rett og slett så kyniske at de tar fra barna denne medisinen for å kreve staten Norge for 1 million. Per dose! Hvor er skammen? Hvor er det medmenneskelige? Hvor er menneskeverdet?

De bruker barn for å få bevist at de er dyktige i jobben sin. Ja, det må man si at de er når de klarer å lage en medisin som kan gi både en økt livskvalitet, og til og med forlenge levealder.

Grådigheten ødelegger plutselig formålet.

Barna og deres foreldre som har vært rause nok til å la dem teste sin medisin blir plutselig brukt, kynisk som et verktøy for egen grådighet. Vi som medmennesker og følelsesmennesker skal selvfølgelig applaudere inn dyktige mennesker som knekker kodene som forlenger liv. Det som er ille er at de bruker vår medmenneskelighet for å få gjennom sin grådighet.

Vi skal få et harme og et hat og mane til stort press på våre myndigheter som «ofrer» barn fordi «staten Norge» er gniere?

Er det ikke motsatt. Harme og sinne skal vi kjenne på, men med er viktig å «stille inn siktet» på vårt sinne og følelse av maktesløshet. Vi må ikke la oss lure inn i denne manipuleringen av en legemiddelindustri som tjener seg rike på menneskers elendighet.

Jeg synes at vi har en modig Helseminister og folkevalgte som setter foten ned for denne uetiske prisingen.

Vi må stille legemiddelindustrien til ansvar. Hvordan kan en medisin koste 1 million PER dose?

Hvordan kan de ikke være villige til å gå ned i pris?

Foreldre har vært rause slik at de har fått testet medisinen. Barn har vært rause som har forsøkt noe som kunne ha blitt et falskt håp.

Hvor er rausheten til legemiddelindustrien?

Vi vil alle at disse barna skal få nytte av denne flotte medisinen.

Nå må legemiddelfirmaet våkne og ikke la grådigheten ødelegge formålet.

Vi heier på disse familiene. Vi bryr oss om de. For oss er de mer enn «prøvekaniner»

Ta til vett og stopp med den uetiske prisingen av Spinraza.

Linda Øye, Fra offer til kriger

Angst er fantastisk!

Alle har angst. Slik er det.

Det er angsten som hindrer oss å hoppe utenfor fjellskrenter. Det er angsten som hindrer oss i å løpe rett ut i trafikken.

Angsten vil oss vel og advare oss mot farer.

Angsten kan også bli syk. Når angsten fortalte meg at det var farlig å gå i postkassen eller at det var farlig å stå i kø i butikken, ja da hemmet angsten meg i å leve livet mitt.

Jeg husker at jeg ble tilbudt eksponeringsterapi og angstmestring av hjelpeapparatet. For meg hjalp dette lite. Angsten ble en fiende som jeg igjen fikk angst av. Noe av behandlingen var at jeg skulle til og meg klappe meg selv på skulderen dersom jeg IKKE fikk angst i situasjoner denne ofte hemmet meg.

Dette førte til at angsten fikk fokus enten den var der og hemmet meg eller ikke. I ettertid kan jeg ofte få et bilde av at jeg, som Linda, danset rundt angsten. Ja, ved å til og med fokusere på den når den ikke dukket opp.

Jeg ble nødt å tenke annerledes. Jeg ble så utrolig sliten av å kjempe mot denne fienden hver eneste dag og mange ganger til dagen.

Jeg begynte å tenke på angsten som en venn, som ville meg vel. Den ville advare meg mot farer. Problemet var at fornuften min var blitt klokere enn angsten. Fornuften min visste at postkassen var ikke farlig, men angsten var livredd. Jeg måtte rett og slett lære opp angsten slik at vi kunne få et godt samarbeid.

Dette ble starten på en lang prosess. Angsten min startet på sin voksenopplæring. Hver gang jeg registrerte at angsten kom krypende tenkte jeg inni meg: «Der er du ja, min venn. Slapp helt av. Dette er ikke farlig. Jeg har kontroll på denne.»

Det ble mye lettere for meg å lære opp en venn, enn å sloss mot en fiende. Jeg vil jo aldri bli kvitt angsten. Angst er jo et av de flotteste alarmsystemer jeg har. Alle har angst som forsvar. Jeg ville bare ikke at angsten min skulle være syk. Vi er venner og går dette livet sammen.

Angsten min kan fortsatt oppfatte farer som fornuften min vet at ikke er farlige, men ved å snu fokuset fra at angsten er en fiende til at angsten er en venn. Ja, da har jeg blitt kjent med følelser som jeg lenge ikke gjenkjente.

Noen av de heter: Tvil, redsel, bekymring, frykt og å grue meg.

Det var slik at jeg forvekslet dem altfor lenge med angst. Ja, av og til hadde jeg til og med angst for angsten.

Jeg har ikke tro på at det finnes noen fasit, men dette funket for meg og jeg lærer dette videre i kursene vi har i Fra offer til kriger. Mange har hjelp av å snu denne tanken. Det er ikke gjort på en dag eller uke, men livet mitt ble friere da jeg ble kjent med mine nye venner.

Det er ikke smertefritt, men for meg var det verdt det og ga meg mer plass til å leve. Angsten min er blitt klokere og selvtilliten min er faktisk blitt bedre. Ja selvbildet også.

Det føles jo alltid godt å hjelpe en venn.

Min venn angsten, var så utrolig mye oftere bekymret og redd enn fornuften.

Nå er vi mer og som oftest samstemte på hva som er farlig.

Linda Øye, Fra offer til kriger.

 

Å tillate Niqab er å undergrave de rettighetene vi selv har fått i Norge.

Mitt lille land er bygget på raushet og gode verdier. Det er et resultat av mange mennesker i generasjoner før oss som har tatt viktige kamper. Derfor er det viktig å tviholde på disse og ikke tenke at inkludering handler om å gå baklengs inn i fremtiden.

Jeg ønsker en debatt om innvandring. Like fullt skriver jeg dette innlegget med en liten redsel for reaksjoner. Jeg er redd at også dette innlegget skal kuppes av ytterpunktene. Jeg ønsker å ha en nyansert debatt og skrive om hva jeg frykter. Debatten om innvandring kuppes ofte enten av «snillistene» eller «haterne», dermed får ikke vi som er skeptiske komme til orde og debatten med nyanser strupes. Vi er flere som er redde for å være kritiske. Like fullt skriver jeg nå om det jeg frykter.

Det er ikke lengre enn siden 1913 kvinner i Norge fikk stemmerett. Dette er en viktig rettighet som i dag er en selvfølge. Jeg ønsker at nye landskvinner skal få nyte godt av dette. Dette er faktisk ikke en selvfølge i mange land som mennesker flykter til Norge fra. Tvert imot er mange blitt tvangsgiftet og undertrykkelse av kvinner er utbredt.

Inkludering handler ikke om at vi skal stille sitte å se på at dette blir videreført i Norge, å skylde på kulturforskjeller. Da svikter vi disse kvinnene.

I Norge er det vanlig å kunne skille seg i dag. Man skal ikke mange generasjoner tilbake for å se at dette var uglesett. I tillegg var det skam å ha barn utenfor ekteskap, noe som i vårt lille land i dag er helt vanlig og greit. Jeg ønsker at nye landskvinner skal få oppleve dette. Like fullt leser jeg at mange kvinner med opprinnelse fra andre land må leve i skjul, på krisesenter og/eller med voldsalarm. Enten om de har valgt å gå fra sin ektefelle, eller til og med giftet seg av kjærlighet i stedet for tvangsekteskap. Jeg leser også om at det er et problem at skolepulter står tomme ved skolestart fordi jenter er blitt sendt tilbake til sine foreldres hjemland for å bli tvangsgiftet bort. Å tenke at dette er deres kultur er ikke inkludering. Jeg ønsker at de som har tatt kampene før oss i Norge og gitt oss friheten til å bli forelsket i hvem vi vil og leve slik vi ønsker skal deles med de som kommer fra andre land.

Dette bringer meg videre til neste punkt. Homofili. Det å være homofil var kriminelt frem til 1972. i tillegg var det definert som en psykisk lidelse nesten frem til 1980. Det er vanvittig å tenke på i dag. I dag er debatten i Norge ofte på om homofile skal få adoptere barn. De aller fleste av oss tenker aldri på lesbiske og homofile som psykisk syke. Heldigvis. For det skulle bare mangle. Alle skal få muligheten til å leve sammen av kjærlighet uavhengig av hvilket kjønn man tiltrekkes av. Dette er verdier jeg ønsker at nye landsmenn skal få ta del i.

Min bestemor husket første gang hun så en kvinne som drakk seg full. Hun synes også at det var en smule uanstendig at kvinner skulle ikle seg stramme bukser. Like fullt var dette en endring i samfunnet som hun tilpasset seg til. Hun valgte selv å gå i skjørt, men sa ikke noe på at vi fulgte moten. Jeg mener derfor at inkludering ikke handler om at vi skal ha debatter om hijab eller niqab i ulike yrker. Kvinner i generasjoner før oss har frigjort oss fra hva man bør gå med for å være anstendig. Vi er frie til å velge uten å bli dømt for det. Vi er frie til å ta en fest på lik linje med menn.

Da jeg vokste opp på 80-tallet var de fleste mødrene i gaten vår husmødre. Fedrene gikk på jobb og mødrene var hjemme. Noen «nøkkelbarn», som de kaltes, fantes. Like fullt var det uvanlig. I dag er det en selvfølge at vi kvinner kan jobbe som det vi vil og det er til og med en debatt om for få kvinner i lederstillinger. Dette er en kamp kvinner før oss har tatt. Takk for det. Jeg ønsker at nye landkvinner skal få ta del i dette. Da er det trist å stadig få tallene på nyhetene om at veldig få innvandrerkvinner er i arbeid. Dette er ikke inkludering.

Jeg vil at våre verdier også skal få gjelde nye landsmenn. Jeg ønsker at vi skal legge press på å inkludere alle i våre verdier. Jeg vet at mange kommer fra krig og har flyktet fra grusomheter, men jeg har like fullt et ønske om at inkludering skal handle om at de får ta del i alt det som generasjoner før oss har kjempet frem for oss. Det er faktisk mulig å velge land som har verdier som passer oss. Religionsfrihet skal vi ha, men å leve etter strenge muslimske lover som undertrykker kvinner synes jeg ikke er greit. Da kan man velge å bo i et muslimsk land som ikke er i krig. Det finnes faktisk en del muslimske land som ikke er i krig.

Velkommen til Norge. Vi er faktisk kommet så langt i religionsfrihet at vi ikke lengre har en statskirke. Vi har kommet så langt med å tilpasse kirken til tiden vi lever i at nå kan homofile og lesbiske få gifte seg i kirken.

Vi kan da ikke tolerere at alt det vi har jobbet frem skal viskes ut og skape avstand og misnøye mellom mennesker fordi vi skal være tolerante og «snille»?

Det mener jeg at er en misforstått snillhet og da svikter vi våre norske verdier og våre nye landskvinner.

Det er nettopp slik vi fort kan få et delt samfunn, er jeg redd for.

La oss ha en nyansert debatt om hvordan vi kan løse dette.

Linda Øye

Jeg er skeptisk, men nyansert til innvandring



 

Mitt lille land er bygget på raushet og gode verdier. Det er et resultat av mange mennesker i generasjoner før oss som har tatt viktige kamper. Derfor er det viktig å tviholde på disse og ikke tenke at inkludering handler om å gå baklengs inn i fremtiden.

Jeg ønsker en debatt om innvandring. Like fullt skriver jeg dette innlegget med en liten redsel for reaksjoner. Jeg er redd at også dette innlegget skal kuppes av ytterpunktene. Jeg ønsker å ha en nyansert debatt og skrive om hva jeg frykter. Debatten om innvandring kuppes ofte enten av «snillistene» eller «haterne», dermed får ikke vi som er skeptiske komme til orde og debatten med nyanser strupes. Vi er flere som er redde for å være kritiske. Like fullt skriver jeg nå om det jeg frykter.

Det er ikke lengre enn siden 1913 kvinner i Norge fikk stemmerett. Dette er en viktig rettighet som i dag er en selvfølge. Jeg ønsker at nye landskvinner skal få nyte godt av dette. Dette er faktisk ikke en selvfølge i mange land som mennesker flykter til Norge fra. Tvert imot er mange blitt tvangsgiftet og undertrykkelse av kvinner er utbredt.

Inkludering handler ikke om at vi skal stille sitte å se på at dette blir videreført i Norge, å skylde på kulturforskjeller. Da svikter vi disse kvinnene.

I Norge er det vanlig å kunne skille seg i dag. Man skal ikke mange generasjoner tilbake for å se at dette var uglesett. I tillegg var det skam å ha barn utenfor ekteskap, noe som i vårt lille land i dag er helt vanlig og greit. Jeg ønsker at nye landskvinner skal få oppleve dette. Like fullt leser jeg at mange kvinner med opprinnelse fra andre land må leve i skjul, på krisesenter og/eller med voldsalarm. Enten om de har valgt å gå fra sin ektefelle, eller til og med giftet seg av kjærlighet i stedet for tvangsekteskap. Jeg leser også om at det er et problem at skolepulter står tomme ved skolestart fordi jenter er blitt sendt tilbake til sine foreldres hjemland for å bli tvangsgiftet bort. Å tenke at dette er deres kultur er ikke inkludering. Jeg ønsker at de som har tatt kampene før oss i Norge og gitt oss friheten til å bli forelsket i hvem vi vil og leve slik vi ønsker skal deles med de som kommer fra andre land.

Dette bringer meg videre til neste punkt. Homofili. Det å være homofil var kriminelt frem til 1972. i tillegg var det definert som en psykisk lidelse nesten frem til 1980. Det er vanvittig å tenke på i dag. I dag er debatten i Norge ofte på om homofile skal få adoptere barn. De aller fleste av oss tenker aldri på lesbiske og homofile som psykisk syke. Heldigvis. For det skulle bare mangle. Alle skal få muligheten til å leve sammen av kjærlighet uavhengig av hvilket kjønn man tiltrekkes av. Dette er verdier jeg ønsker at nye landsmenn skal få ta del i.

Min bestemor husket første gang hun så en kvinne som drakk seg full. Hun synes også at det var en smule uanstendig at kvinner skulle ikle seg stramme bukser. Like fullt var dette en endring i samfunnet som hun tilpasset seg til. Hun valgte selv å gå i skjørt, men sa ikke noe på at vi fulgte moten. Jeg mener derfor at inkludering ikke handler om at vi skal ha debatter om hijab eller niqab i ulike yrker. Kvinner i generasjoner før oss har frigjort oss fra hva man bør gå med for å være anstendig. Vi er frie til å velge uten å bli dømt for det. Vi er frie til å ta en fest på lik linje med menn.

Da jeg vokste opp på 80-tallet var de fleste mødrene i gaten vår husmødre. Fedrene gikk på jobb og mødrene var hjemme. Noen «nøkkelbarn», som de kaltes, fantes. Like fullt var det uvanlig. I dag er det en selvfølge at vi kvinner kan jobbe som det vi vil og det er til og med en debatt om for få kvinner i lederstillinger. Dette er en kamp kvinner før oss har tatt. Takk for det. Jeg ønsker at nye landkvinner skal få ta del i dette. Da er det trist å stadig få tallene på nyhetene om at veldig få innvandrerkvinner er i arbeid. Dette er ikke inkludering.

Jeg vil at våre verdier også skal få gjelde nye landsmenn. Jeg ønsker at vi skal legge press på å inkludere alle i våre verdier. Jeg vet at mange kommer fra krig og har flyktet fra grusomheter, men jeg har like fullt et ønske om at inkludering skal handle om at de får ta del i alt det som generasjoner før oss har kjempet frem for oss. Det er faktisk mulig å velge land som har verdier som passer oss. Religionsfrihet skal vi ha, men å leve etter strenge muslimske lover som undertrykker kvinner synes jeg ikke er greit. Da kan man velge å bo i et muslimsk land som ikke er i krig. Det finnes faktisk en del muslimske land som ikke er i krig.

Velkommen til Norge. Vi er faktisk kommet så langt i religionsfrihet at vi ikke lengre har en statskirke. Vi har kommet så langt med å tilpasse kirken til tiden vi lever i at nå kan homofile og lesbiske få gifte seg i kirken.

Vi kan da ikke tolerere at alt det vi har jobbet frem skal viskes ut og skape avstand og misnøye mellom mennesker fordi vi skal være tolerante og «snille»?

Det mener jeg at er en misforstått snillhet og da svikter vi våre norske verdier og våre nye landskvinner. Det er slik vi fort kan få et segregert samfunn, er jeg redd for.

La oss ha en nyansert debatt om hvordan vi kan løse dette.


Linda Øye

 

Hvordan ønsker du at ditt barn skal hjelpes i kommunen dersom det får problemer med rus og/eller psyken?




 

Leser med stort vemod i Solabladet holdningene når det skal bygges nye omsorgsboliger i kommunen.

Mange hyller Petter uteligger seriene som sendes på TV2 og mange digger Per Fuggeli når han snakker om å bry seg om «flokken sin». Når denne saken blir omtalt med lenker tilbake til bekymringer fra 2014, og vi kan lese at: «Naboene har sendt inn bekymringer for hvilke konsekvenser planen vil ha for nærmiljøet og hva det vil bety at boliger for personer med rus- og psykiske problemer ligger så nær skole og barnehage.»

Når det var flykningekrise snakket man varmt om å hjelpe folk der de er, men når det er mennesker i vårt nærmiljø ønsker man dem lengst mulig bort fra andre mennesker. Er ikke det et paradoks?

Selvsagt skal man ta hensyn til både nærmiljø, og barn og unge. Det er jo nettopp dette det er en del av. Det handler om noens barn som er blitt voksne, som dessverre har fått problemer som voksne. Det handler om nærmiljøet, der noen har fått det vanskeligere enn et gjennomsnittsmenneske. Skal vi gjemme bort alle som ikke oppnår idealet som passer ditt nabolag?

Det finnes faktorer som er viktig for alle mennesker, og særlig for mennesker som har havnet på utsiden av idealsamfunnet på grunn av psykiske helseproblemer og/eller rusmisbruk.

Inkludering og tilhørighet er ofte avgjørende for å kunne forbli rusfri. Det å ha tilhørighet er også viktig etter å ha fått psykiske helseproblemer. Skammen som fortsatt følger det å ikke kunne vise til et vellykket livsløp med den rette skolegang og jobb pga psykisk sykdom og/eller rusmisbruk er fortsatt skambelagt. Jeg VET dette. Fordi jeg selv havnet utenfor samfunnet etter at jeg fikk en psykisk lidelse som 20 åring. Nå er jeg heldig å jobbe med min erfaring som kompetanse. Dette gjør jeg både i mitt eget sosiale entreprenørskap «Fra offer til kriger» og som erfaringskonsulent i Sola kommune. Min høyeste fullførte utdannelse er Skiljaberget, som er en miljøgruppe for ungdomsskolene i nettopp Sola kommune.

Jeg er også noens barn. Jeg er også vokst opp i Sola, selv om det er over 20 år siden jeg flyttet derfra.

Hva om ditt barn vokser opp og får disse problemene? Har tanken på at holdninger og menneskesyn ofte arves fra hjemmet slått deg? Hva om du ved et tidspunkt oppdager at ditt barn også skal bli eldre og ikke klarer å oppfylle dine håp og drømmer for ham eller henne? Hvilket tilbud skal de da få i Sola kommune? Skal ditt barn gjemmes bort? Og du selv gjemme deg bak butikkhyllene i Solakrossen i redsel for å bli dømt, og alle parter fylles med en ufortjent skam? Ingen fortjener disse problemene. Ikke glem det! Det er så utrolig små marginer som gjør fatale utfall.

Nå bygges det omsorgsboliger i Sola kommune, som har slagordet: «Ansvar for hverandre». Finnes det rom for å ta ansvar for hverandre, eller gjelder dette kun for de som kan toppe skattelistene? Når jeg stadig leser om bekymringer og advarsler begynner jeg å lure på om Sola kommune i det hele tatt leser: OMSORGsboliger.

Selvsagt skal man ønske det beste for sine barn, men dette er også snakk om noens barn.

Min oppfordring er at Solabuen nå viser at dere kan være både litt Petter uteligger og litt Per Fuggeli. Ta vare på flokken din, for hvem vet? Kanskje ditt barn kan trenge omsorg fra medmennesker, nærmiljø og kommunale tjenester når de vokser opp. Jeg velger å tro at mye handler om frykt for det ukjente og det er i og for seg normalt, men vær rause, inkluder og be heller om informasjonsmøter og lær om mennesker som har kommet seg. Lær om vendepunkt og viktige faktorer for at mennesker skal oppleve bedring.

Du ser det, kjære Solabu: DU kan bli et vendepunkt i et annet menneske sitt liv. DU kan bidra til avskamming, og hvem vet? Kanskje kan Sola fremstå som den kommunen som faktisk tar ansvar for hverandre?

Vennlig hilsen Linda Øye



 

Kjære Bent Høie: La oss ikke gå baklengs inn i fremtiden med pakkeforløpene.

A purple Christmas gift with ribbon
 

Jeg synes at mye av det vi er blitt forespeilet av pakkeforløpet i psykisk helse slik det er utarbeidet nå dessverre bærer preg av håpløshet. I hele psykisk helsefeltet jobbes det mer og mer recoveryorientert og med fokus på menneske foran diagnose. I utkastet er det ikke åpnet for bedring. Kun om en er syk nok til å komme inn under et pakkeforløp kun gjeldende mot diagnoser.

Jeg tar som en selvfølge at alle mennesker som blir henvist til helsetjenesten selv opplever psykiske vansker. Utredning skal være en selvfølgelig del av et pakkeforløp, for det a få en diagnose er viktig for å få riktig behandling. Min store skrekk med at det nå bygges opp pakkeforløp mot spesifikke diagnoser får alle varselklokker til å ringe. Jeg er bekymret for at når det er få diagnoser det «sluses» inn mot innebærer dette en del bekymringer. Spiseforstyrrelser er en av diagnosene og jeg støtter representantene fra Forandringsfabrikken om at ord skal være tilstrekkelig. Vi kan se en økning i spiseforstyrrelser der mennesker utvikler dette og dekker over andre ting som for eksempel livskriser og/eller traumer for å motta hjelp.

Vi vet også at noen diagnoser har «høyere status» en andre. For eksempel finnes det mange beretninger fra mennesker som får personlighetsforstyrrelser som mottar hjelp preget av dårlige holdninger som at de søker oppmerksomhet. Noen av de som forteller om bedring fikk dette først etter at de fikk ny diagnose. For eksempel en bipolar lidelse som har en «høyere status». Ved å kun fokusere på diagnoser er jeg redd for at en vil bidra til å opprettholde og mulig også forsterke status på enkelte diagnoser. Det er også en utfordring at språket i lovverk og symptomer pr i dag er veldig åpent for subjektiv tolkning. Hva om en er uenig i diagnosen en får? Vil det være rom for en «second opinion»? eller vil dette bli beskrevet som: Mangler sykdomsinnsikt, mangler realitetsorientering, behandlingsresistent, kverulerende adferd osv?

Som tidligere pasient gjennom mange år har jeg sett diagnosefokuset endre seg etter hva legene har fokus på. Dette er jeg bekymret for at skal skje dersom det nå lages pakkeforløp som fokuserer på diagnoser. Ikke mennesket. Dokumentet bærer i stor grad preg av at alle som kommer inn i psykisk helse blir syke for resten av livet. Jeg mener at fokuset må være at alle blir friske på lik linje som pakkeforløp innen kreft. Selvfølgelig er det fare for tilbakefall også i psykisk helse, men i dag blir ofte det å være frisk omtalt som «å være inne i en god periode». Dette er også med på å opprettholde sykdom og symptomfokus. Noe som gjør noe med identiteten til oss som får diagnoser.

Jeg mener at i psykisk helse er det flere elementer som er viktige og utelatt med tanke på bedring. Utkastet er preget av at en enten blir kroniker eller ikke syk nok til å motta et pakkeforløp. Dette bekymrer meg. Jeg mener også at med å bruke allerede eksisterende kunnskap og kompetanse vil en kunne innføre pakkeforløp for alle i psykisk helse uten store endringer i kostnader. Noe av dette er:

Koordinatoren:

Den som skal være koordinator må ha erfaringskompetanse. Det er her ikke tilstrekkelig med brukererfaring, men koordinatoren må ha utarbeidet seg en kompetanse utfra egen bedringsprosess i tillegg til en kursing om hva som er viktig. Hva som er lovfestet og i tillegg være «sømløs» mellom første (kommune) og andrelinjen (spesialisthelsetjenesten). I og med at en koordinator allerede er lovfestet i førstelinjen kan kostnaden for denne lett ordnes med at den lønnes 50/50 mellom første og annenlinje. Pr i dag er det en svakhet med at den lovfestede koordinatoren i førstelinjen sjelden prioriteres og dette kan derfor også være en god anledning til å få koordinatoren inn i en aktiv rolle.

Ved å benytte en koordinator med erfaringskompetanse vil en også gi håp til den som skal utredes. Mange som har flere og/eller mange innleggelser beskriver håpløsheten, i ordets rette forstand. Når man er innlagt møter vi kun de som blir syke. De som blir reinnlagt. Kronikere. Jeg mener også at antall kronikere og reinnleggelser kan begrenses ved at vi som blir syke møter mennesker som er kommet seg etter å ha vært syk. Håp kan ikke kjøpes på apotek. En med erfaringskompetanse vet også utfra sin kompetanse hva som er viktig å fokusere på i tillegg til det medisinske. Alt det medisinske er det naturlig og selvfølgelig at helsefaglig utdannede tar ansvar for, men det vil gi en bredde i pakkeforløp å bringe inn erfaringskompetanse her, da det ikke er hensiktsmessig å ha en helsefaglig utdannet i en koordinatorrolle. Verken tidsbruk, kostnad eller med tanke på at det satses i stor grad på recovery/bedringsprosesser.

Elementer som er savnet foreløpig forespeilet pakkeforløp i psykisk helse:

  • Arbeid/Skole. Mye forskning og undersøkelser viser at mange faller fra etter lang tids sykemelding fra skole/arbeid. Det er derfor viktig å ha en dialog med skole/arbeidsplass i et pakkeforløp der pasienten er elev eller arbeidstaker. Opprettholde tilhørigheten slik at det blir lettere å komme tilbake etter endt sykemelding. Ved å fokusere på dette som en naturlig del av pakkeforløpet vil en unngå at mennesker som får psykiske lidelser blir sluset inn i uføretrygd. En større andel vil kunne komme tilbake til arbeid/skole. I mange tilfeller kan det også være hensiktsmessig å være delvis sykemeldt i stedet for å være 100% ute av aktivitet. Tilhørighet er en stor faktor for bedring.
  • Nettverk. I dokumentet jeg har lest er det satt opp pårørende og barn som pårørende. Dette er bra, men resten av pasientens nettverk må også kartlegges. Voksne barn og voksne søsken er pr i dag en svakhet med tanke på å bli informert og inkludert. Venner er helt utelatt og mange som blir syke mister nettverket sitt på grunn av manglende oppfølging av nettverk.

Innspillene her er utfra erfaringer vi har gjort i Fra offer til kriger. Vi jobber med våre våre deltakere der vi har jobbet med hele denne pakken som beskrevet over, som et supplement til helsetjenesten. Dette har vi gjort med stort hell og de fleste av deltakere er kommet tilbake til skole/arbeid. Våre deltakere er i alderen 18-49 år. Vi er altså ikke en konkurrent til helsevesenet, men et supplement som jobber med mennesker, ikke diagnoser. Vi jobber recoveryorientert fag og erfaring sammen i likeverdige roller som kursholdere. Denne bredden fungerer. Våre deltakere har i tillegg helsehjelp fra det offentlige og noen av deltakerne har etter endt kurs selv sagt fra seg helsehjelpen fordi kombinasjonen med oss og det offentlige styrker de som mennesker nok til å klare veien videre uten helsehjelp. Følg oss gjerne på Facebook


 

Det gis medisiner med langt større bivirkninger og sideeffekt enn leppekrem!



 

Jeg har så utrolig vondt av Therese Johaug. Jeg tenker at hunn hadde et munnsår og fikk en medisin mot dette. Det er ingen tvil om munnsårene, vi så dem alle. Jeg er like fullt forbauset over alle «ekspertene» som plutselig kan alt om medisiner. La Johaug få fred. Debatten trengs mye mer i psykisk helse feltet i en tid hvor det skal startes medisinfrie tilbud.

Ja, for det er slik at mange som har psykiske lidelser ønsker å komme gjennom sine problemer uten bruk av medisiner. Det er til og med at fritt behandlingsvalg skal ha medisinfrie tilbud inkludert i «behandlingsmenyen» man skal kunne velge fra.

Jeg har brukt vanvittig mye medisiner. Utrolig mange ulike medisiner på samme tidspunkt. Jeg husker særlig under utredning var det vanlig at det sattes på stadig nye medisiner, uten at de som ikke fungerte ble tatt bort. Jeg har flåsete av og til sagt at jeg fikk så mye medisiner at jeg var mett og ikke trengte kveldsmat. Likevel er dette alvorlig og jeg savner at noen går inn å uttaler seg om problemet. Hvor er alle disse såkalt «ekspertene» når mange blir overmedisinert i psykiatrien? Er det kun leppesalver de kan noe om?

Jeg fikk medisinert som gjorde at jeg la på meg 30 kg på 3 måneder. Det er snakk om at overvekt er et problem hos oss med psykiske lidelser, men få snakker om årsaken som faktisk legges i dosetten vår. Jeg fikk en «opprydding» i dosetten min og byttet ut disse medisinene som ga vektøkning. Det magiske (eller selvfølgelige?) var at jeg gikk ned i vekt. Det er fokus på at fysisk aktivitet er bra for den psykiske helsen samtidig som dette blir tungt med så mange ekstra kilo på kroppen. I tillegg er flere avdelinger så rigide i sine regelverk at det slettes ikke er en selvfølge å få gå ut hver dag.

Noen tider var jeg så medisinert at jeg gikk rundt og både siklet og snøvlet. Ingen ville uttale seg på mine vegne.

Jeg skal ikke engang bevege meg inn på den fæle historikken til psykiatrien, der det ble brukt insulinsjokk som behandling. Helt frem til slutten av 60-tallet.

Jeg håper at vi nå kan få en debatt om medisiner, effekt og bivirkning der den har en stor nytteverdi. La oss ha leger som gir medisiner der virkning er i fokus. La Therese Johaug få fred før hun blir totalt knust av denne heksejakten. La henne fokusere på sin jobb som er å gå på ski. Ikke knuse henne.

Ta debatten over i psykiatrien.

Ikke Therese Johaug.

Det eneste hun har gjort er å ta en medisin som hennes lege ga henne for noe vi alle så at hun feilte.

VI trenger debatten.

Therese Johaug trenger ro til å fokusere på jobben sin.

Det må da være vinn/vinn?




 

Har realityserier skapt dumme nordmenn med storhetstanker?

Ja, dette har jeg undret meg mer og mer over i det siste. Er vi nordmenn blitt et folkeslag med storhetstanker og et behov for å være domstol?

Janteloven står sterkt i Norge. Ja, ofte sterkere enn straffelov og menneskerettigheter. Vi elsker å fyre løs og dømme mennesker ned. «Det er lov å sparke oppover». Jeg har lurt på om realityserier der vi som seere kan stemme deltakere ut, en etter en, har bidratt til å styrke denne maktfølelsen som styrer hvem som er «inne» og «ute». Til og med overført det i samfunnet. Er du uheldig å bli dømt av jantelov er du totalt rettsløs. Saker i media preges mer og mer av «folkeretten» i sosiale medier og eksemplene er altfor mange til å begynne å ramse opp. Sosiale medier er blitt en domstol der man kan putte mennesker i en sosial gapestokk. Til tross for Siste gang gapestokk ble benyttet i Norge var i Moss 11. okt. 1840; endelig avskaffet i Norge ble straffen først ved lov av 17. mai 1848 kan det synes som den nå er innført igjen av «folkeretten» som råder i sosiale medier.

Er domstolene i Norge overflødige?

Vi har til og med sett dette vonde eksempelet der meddommerne som representerer befolkningen, såkalt lekdommere, vippet en sak. Om en blir dømt eller ikke i en domstol er en likevel mer vernet med tanke på rettsikkerheten enn om du blir felt av «folkedomstolen» i sosiale medier. Verstinger er ikke ungdom, men mennesker i vår generasjon og eldre. Vi «stemmer» i kommentarfelt over hvem som er skyldige eller uskyldige. Vi ser eksempler på at talentfulle, vellykka mennesker og ikke minst politikere som gjør feil både dømmes, hetses og til og med i noen tilfeller opplever drapstrusler. Mange samfunnsdebattanter opplever det samme.

Skal du få på trykk et leserinnlegg på for eksempel «Ytring» på NRK er nåløyet for i hele tatt få dette publisert vanvittig smalt. Slik må det kanskje være. Paradokset er at når du er kommet gjennom dette nåløyet og blir publisert er du «fritt vilt» i «folkeretten» i sosiale medier. Der er takhøyden stor. Hets og dømming er helt innenfor. Jeg leser ofte kommentarer som er delt inn i en rangstige. Rangstiger og klasseskiller er jeg sterk motstander av. Det kan ofte virke som at trangen til å dømme andre ligger iboende i mange. Ved å trykke mennesker ned, hever mange seg selv. Rakker andre ned for å heve seg selv.

Paradoksalt nok hyller vi både Petter uteligger som lever sammen med mennesker på gaten, og oss mennesker som har mislyktes og reist oss.

Er det slik at hvis du først skal mislykkes, ja da skal du skikkelig gå på rævva?

Til og med her er man i faresone dersom man lykkes FOR godt. Dette har jeg dessverre også sett altfor mange eksempler på.

Det er typisk norsk å være god, ble sagt av en statsminister for en del år tilbake.

Kanskje det også er på tide at det blir litt typisk norsk å være ydmyk og inkluderende?

Fjerne både jantelov, gapestokk og disse storhetstankene.

Er demokrati bortkastet for oss nordmenn?

Er vi blitt fordummet ved å stemme frem vinnere i TV programmer som Idol, The voice, Stjernekamp osv?

Kunnskapsnorge synes for meg mer og mer blottet for medmenneskelighet og evnen til å unne andre mennesker å lykkes.

«Du må gjerne være god, men aldri bli bedre enn meg» synes å herske mer og mer i Norges befolkning.

Jeg har også undret meg hvor mange som ender i psykiatrien med diagnoser som kunne vært byttet ut med «utsatt for jantelov»?

Enten må vi ta ansvar og få slutt på dette, eller så er det jammen på tide å bytte nasjonalsang fra «Ja vi elsker» til «Er det ikke deilig å ha noen å hate?», for ærlig talt:

Utfra kommentarfelt og «folkeretten» i sosiale medier er vi nordmenn blitt et folkeslag som elsker å hate. Gjerne også under falske profiler.

Husk også at holdninger er arvelig. til tross for at vi sjelden ser ungdommer være flertallet i kommentarfelt vet vi at nettmobbing er mer og mer utbredt. vi vet også eksempler der unge mennesker heller avslutter livene sine enn å stå i mobbing og trakkasering.

Vi voksne har absolutt et ansvar i å gå foran som gode eksempler.

Flaut og tragisk at vi ikke tar dette ansvaret på alvor, synes jeg.

Naming and shaming concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

 


 


 

Forbud av niqab på skolen? Ja, men jeg ønsker enda mer.

Religion
 

Leser på tv2.no at et bredt utvalg bestående av sentrale politikere har anbefalt et forbud av niqab i skolen. Dette er jeg glad for. Jeg kunne egentlig ønske at de var enda mer tydelige.

Niqab er et religiøst plagg. Skolen er for barn og unge. Når jeg ser og hører nyheter ser jeg, på lik linje med andre, at veldig mye av kriminalitet er begrunnes med religion.For eksempel IS hevder at de jobber for en islamsk stat, men vi ser også andre religioner som sloss. Historien viser oss at de aller fleste store kriger (om ikke alle?) bunner i religion. Nyhetsbildet er fullt også av overgrepssaker. Sist med en sogneprest som unnlot å melde videre på grunn av taushetsplikt. Vi har sett altfor mange overgrepssaker der lojalitet til religion står sterkere enn barnet som er offer for kriminaliteten.

La skolen være fritt for religion, men fylt med læring og lek..

Barn er og vil alltid være barn, men lar vi voksne de være det? Jeg må også si at jeg mener at en del mobbing arves fra nettopp vår generasjon. Jeg lurer litt på om dersom skolen ble et miljø der det ikke var fokus på religion, om det også ville ta bort en del av skiller og holdninger som kommer fra vår generasjon?

Jeg håper at dersom «Anna» fikk være «Anna» og ikke hun jødiske eller hun muslimske, så kunne barn til og med «arrestere» oss voksne. Jeg tenker at barn er minst like redde terror som oss voksne, men hva om de ble kjent med hverandre uavhengig av religion?

Jeg håper også at dette kunne skapt en større tillit til skolesystem og lærere, slik at sogneprester ikke var de eneste som visste om hvis barn i deres menighet blir utsatt for overgrep og/eller vold.

Det finnes så mange ulike trossamfunn som foreldre kan ta barn med på i fritiden at jeg undrer meg over at det skal ha en så stor plass i skolen.

Religiøse plagg og symboler fremmer ikke læring, men kan det være at det hemmer?

Jeg har ingen fasit. Jeg bare undrer meg?

children
Licensed from: adam121 / yayimages.com


 

Man finner ikke meningen med livet i medisindosetten...

 

Jeg har lest en del debattinnlegg om medisinfrie tilbud. Jeg synes vi har en helseminister som tar oss brukere på alvor med å realisere bestemmelsen som kom allerede fra forrige regjering. Jeg vil også gi honnør til aksjonsgruppa som var brukerorganisasjoner som viste hele «landskapet» av brukere som sto på for dette. Særlig vil jeg løfte frem Jan Magne Sørensen, Mette Ellingsdalen og Dagfinn Bjørgen som virkelig har holdt trøkket oppe på dette temaet.

Jeg observerer at de som er mest kritiske er psykiatere. Mannlige psykiatere faktisk. Det er mulig at det er kun de jeg har fått med meg, det tar jeg selvfølgelig forbehold om, og jeg tror ikke at dette betyr at alle mannlige psykiatere er skeptiske og at alle kvinnelige er for.

Jeg liker ikke å snakke om «alle» og «ingen», fordi det ikke gir plass til «noen» og vi er da alle noen.

Jeg har tenkt lenge på om dette er en debatt som jeg ønsker å bidra i, men nå kaster jeg meg inn fordi jeg jobber med bedringsprosesser utfra egne erfaringer og uten reseptblokk. Like fullt ser jeg at våre deltakere opplever bedring og tar eierskap til eget liv. Tilbakemeldingene de gir er at det var godt å bli møtt med nytt fokus, i tillegg uten fokus på diagnoser og historien sin.

Vi spør deltakerne våre: «Her er du nå. Hvor vil du? Hva drømmer du om?»

Jeg undrer meg derfor over skepsisen. Vi snakker om medisinfrie tilbud. Det er altså snakk om å kunne få velge en behandling uten medisiner. Selv bruker jeg noe medisiner og vil nok alltid gjøre det, men jeg må være ærlig å si at jeg noen ganger tenker at jeg ble medisinert så langt bort fra følelsene mine at jeg i ettertid undrer meg om det hindret/utsatte min bedringsprosess.

Jeg synes også at denne skepsisen vitner om noen holdninger som kan tyde på at noen har jobbet seg blinde på egen praksis. Det er snakk om å gi oss et valg, og når jeg leser noe av skepsisen synes jeg å lese en slags «de vet ikke sitt eget beste, men det gjør vi» tankegang. Det er selvfølgelig sørgelig i 2016. ja, det er sørgelig uansett årstall egentlig.

Jeg har det bra i dag. Mot alle odds, sier mange. Jeg er heldig og har en fabelaktig psykiater som ser verdien i en samtale. Jeg kaller henne min «hodevaktmester» som «rydder i boden» min. Det trenger jeg fortsatt for mitt "travle hode"

De fleste kan kjenne seg igjen i at kaos i hodet kan skape både søvnløse netter og at dette virker inn på psyken.

«Lykkepille» er blitt et ord. Trist og misvisende.

Det finnes ingen pille for lykke!

Det heter antidepressiva og jeg pleier ofte å sammenligne det med en penicillinkur. En bruker penicillin for å bli kvitt en betennelse. Jeg bruker antidepressiva dersom jeg blir deprimert for å bli kvitt min depresjon. Jeg bruker det ikke ellers og det er mange år siden sist jeg brukte det. Jeg ble ikke lykkelig av disse, men fikk en mulighet til å komme utfra depresjonene mine for å kunne jobbe med bedringsprosesser.

Bedringen hos meg handler om å leve. Om å kunne være sosial med venner, kjæreste, familie og å kunne jobbe. Jeg har jobbet mot mine egne drømmer og mål. Jeg har nådd mange og noen har endret seg eller blitt borte underveis.

Jeg lever egentlig et liv jeg aldri hadde drømt om. Jeg er usikker på om jeg hadde klart det samme dersom de ikke hadde fjernet de medisinene som rett og slett skrudde av, eller distanserte meg fra å føle.

Jeg ønsker velkommen medisinfrie tilbud til tross for at jeg muligens velger annerledes. Poenget er at jeg vil velge og hylle valget. Jeg ønsker meg fagfolk som tør å se bedring utenfor medisindosetten. Som tør å stole på at de kan tilby meg langt mer enn en resept.

Jeg tenker på faggrupper som vernepleiere, sykepleiere og annet miljøpersonell jeg har møtt under innleggelser. Det var disse som hjalp meg mest. Miljøterapien er undervurdert når man leser noen av de debattinnlegg som jeg har lest på Norsk psykiatrisk forening sine facebook-sider. Samtidig som det er fint at de løfter debatten frem og gir plass til skeptikerne. Jeg vil bare gi en motvekt til dette.

Myndiggjøring er et ord man ofte  hører når det snakkes om recovery/bedringsprosesser. Jeg vil ha det bort og hylle valget.

Vi er aldri blitt umyndiggjort. Vi har vært, og noen er syke nå. «Fra pasient til borger» var et begrep jeg hørte.

Huff! Hva ligger i det? Pasienter er da FORTSATT borgere!

Ja til å få velge behandling selv.

Nei til ord og begreper som har en undertone om at vi er en pasientgruppe som ikke kan ta valg.


Choices Arrows Shows Choosing Alternative And Pointing

Ondskap er IKKE en psykisk lidelse, men påfører ofte lidelse psykisk.

Good vs. Evil
 

Jeg husker da jeg ble innlagt på psykiatrisk først gang i -97. Jeg var livredd. Jeg var rett og slett livredd for at JEG skulle inn til de «galne» menneskene som jeg hadde hørt om. Ja, det var jo det vi hadde hørt.

Jeg var der maks en uke før en tanke slo meg: «Det er jo ikke de galne som er her. Det er jo faktisk de galne som i mange tilfeller gjør at vi havner her?» Det er en tanke har jeg båret med meg siden den gang.

Og nå er det skjedd ondskap igjen.

En mann har utført ondskap og drept 49 mennesker og såret over 50 mennesker. Media roper «Terror!». Jeg vil rope: «Ondskap!». Dette var en mann som gjorde noe fryktelig ondt. En ondskap som påfører en masse mennesker psykisk lidelse. Like fullt er det viktig for meg å skrive noe om at «ondskap» ikke ER en psykisk lidelse.

Mange mennesker har gjort handlinger mot meg som de aldri burde gjort. Mye av dette er ondskap. Det verste er at de fleste av disse er mennesker jeg har hatt en enorm tillit til. De er ikke onde mennesker, men de har gjortonde handlinger. Noen har en psykisk lidelse, men de fleste har det ikke. De er mennesker som utfører onde handlinger, eller bidrar til onde mennesker.

I mitt liv utgjør de for mange, det skal jeg være ærlig på. Like fullt er den største prosentdelen av mennesker som har passert gjennom, eller er i, livet mitt snille mennesker som vil meg vel. Derav blir mennesker som har gjort onde handlinger «avvik» av den store massen av mennesker jeg møter. Jeg velger derfor å elske mennesker. Jeg elsker å møte mennesker. Jeg elsker å jobbe med mennesker. De som har utført ondskap mot meg kan jeg ikke kalle onde mennesker, da de alle er noens venn. De er bare ikke en del av min omgangskrets.

Diskusjonen går i media: «Handler det om religion?» «Handler det om en psykisk syk person?»

Nei, det handler om en mann som har utført en utrolig ond handling som rammer utallige mennesker!

La oss ikke bidra til at tabuet med å bli psykisk syk vokser igjen. Vi ser faktisk i media at dette nettopp rammer mange psykisk. Det betyr ikke at de som blir rammet blir mennesker som skal utføre onde handlinger. Tvert imot er de blitt rammet så hardt av ondskap at de trenger hjelp psykisk for å komme over det.

Mine tanker går til ALLE som er rammet av ondskap.

Vi må stå sammen og ta vare på hverandre.

Jeg sørger, men jeg vil ikke hate.

Sorrow Word Shows Grief Stricken And Depressed
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

Når krenkelser blir "in": Så pen du er! ?Bare trist at du er normalvektig?



 

I dag delte TV2 en sak der Kiwi har lagt ut et bilde av en kvinne i bikini og englevinger.

Ei naturlig pen kvinne. Likevel velger Kiwi å slette bildet etter reaksjoner om at dette er objektivisering av en kvinnekropp. Jeg er ikke enig, og vil rope et høyt og tydelig varsku her!

Det er ikke lenge siden jeg så bilde av den kvinnen under her florerte i kurvstolen. Hun ble hyllet med utallige ti- eller hundretusner av likes. Er ikke det da også objektivisering av en kvinnekropp? Eller gjelder det ikke fordi hun er overvektig?



 

Hva er det som skjer med oss? Er vi i ferd med å gjemme naturlig pene kvinner dersom de er «uheldige» å være normalvektige? Skal vi kun ha rom for å hylle vakre kvinner som avviker fra janteloven? Hva forteller vi da kvinner i et prestasjonssamfunn?

Jeg ønsker at vi skal ha plass til vakre mennesker i alle former og farger. Jeg ønsker at vi skal vise generasjonene etter oss at alle er vakre. Jeg mener likevel at det er mer naturlig med en kvinne i bikini i fruktavdelingen på vei inn mot sommeren, enn en kvinne med noen kilo for mange som setter seg i en kurvstol. Hvorfor er det mer lovlig, eller politisk korrekt å like kvinnen i kurvstol?

Alle vi kvinner snakker om «bikinikroppen», vi streber ofte for å oppnå den. Selv har jeg aldri nådd disse målene om den ideelle «bikinikroppen og er nok en av dem som liker det bildet som viser denne oppskriften:



 

Like fullt blir jeg verken støtt eller ser kvinnen i fruktavdelingen som et objekt. Jeg synes det er helt innenfor. Ikke er bildet retusjert, noe jeg liker. Det er veldig vondt å lese om konfirmanter som får retusjert sine konfirmasjonsbilder. Dette er også utbredt i modellverden. Kiwi bruker et bildet av en naturlig pen kvinne, med glimt i øyet. De unnskylder at de syntes at dette var et morsomt stunt og legger seg flate.

Ikke gjør det Kiwi! Reis dere opp igjen.

Det å få unge til å være glade i seg selv slik de er handler ikke om å kun hylle de som er vakre med noen kilo ekstra. Det handler ikke om å gjemme bort og beklage at de bruker en kvinne som er normalvektig. Vi må ikke la det bli "in" at noen føler seg krenket på andres vegne.

Det handler om å vise mennesker i alle former og farger og å vise at skjønnhet kommer innenfra. Hvem som poserer hvor er mindre viktig. Ikke alle verken skal eller vil posere, men vi har en verden full av vakre mennesker som kan vises frem.

Sosiale medier-manager Christine Krieg sier til TV2:

«? Jeg ble veldig sint. Det er usmakelig at en så stor matkjede skal fremstille damer på den måten der. Bruke en dame i bikini for å selge frukt og grønt.

? Det er objektivisering av en kvinnekropp. Dårlig standard av Kiwi, og veldig trist.»

Jeg er uenig. Det jeg synes er trist er å støtte opp under janteloven. Jeg har ingen bikini på meg når jeg går på verken Kiwi eller stranden. Like fullt klarer jeg å se humoren i bildet, og jeg tror faktisk at de færreste ser kvinnen på bildet som et objekt.

Et utradisjonelt bilde? Javisst, men det må da være lov?

I en tid der man sier at Muhammed-tegninger er ytringsfrihet blir det for dumt å kalle Kiwi «Usmaklige» for å legge ut bilde av ei naturlig vakker kvinne, dog lettkledd.

Ingen skal måtte gjemme seg, synes jeg. Det er plass til alle. Bilder med ordtak som under her finnes også. jeg tror ikke at hvilke kvinner en mann liker sier om at er en "ekte mann" eller ikke. Det handler om ulik smak, og på tross av at noen påberoper seg å definere hva som er EKTE menn i ordtaket over klarer vi å lese budskapet og jeg har ikke lest om menn som liker tynne kvinner føler seg krenket av å bli generalisert inn i dette ordtaket, har dere?



 

Let?s talk about sex!

Couple having sex in bed
 

Jeg føler mange som jobber i psykisk helse synes det er lettere å snakke om bomber enn "sex-bomber" 

Jeg undrer meg over dette. For ofte når jeg snakker med mennesker som jobber i helsevesenet, har jeg et inntrykk av det kan være utrolig tabu å snakke om sex og kjærlighet?

Ja, det er kan virke som det er lettere å snakke om bomber, stemmer og vrangforestillinger, enn noe så naturlig i livet som sex og kjærlighet i psykisk helse. Til og med hat har en utrolig stor plass i psykisk helsearbeid, men altså altfor lite plass til kjærlighet.

Jeg har ofte sagt at kjærester burde komme på resept, da det er en god medisin for selvbilde og selvtillit. Jeg mener selvfølgelig ikke det bokstavelig, men ærlig talt? Hvor godt er det ikke å være elsket og å bli elsket?

Hvorfor er dette så utrolig tabu? Er det redselen for at brukeren de snakker med ikke skal få gjengjeldt sine følelser? De fleste av oss har opplevd langt større motstand enn det. I tillegg kan det legges mye i å lære å bli avvist, uten at det er noe sykt. Mamma sa til meg da jeg hadde kjærlighetssorg: "Linda, du skal kysse mange frosker før du finner en prins:" Det er da ingen unaturlighet? Heller ingen diagnose. 

Jeg elsker å jobbe med mennesker mot deres egendefinerte drømmer. Jeg har hørt helsepersonell uttale: «Men han (eller hun) drømmer kun om å få seg en kjæreste. Det kan ikke vi gi han (eller henne).».

Neida, det skal dere ikke heller. Like fullt er det en del som kan hjelpes med på vei mot den drømmen. Hva med å spørre: «Hvilke kvaliteter er det viktig for deg at en kjæreste har?» Dersom det er viktig med like interesser, ja da er et naturlig sted å starte med å styrke brukeren i å oppsøke steder der interessene dyrkes. Hva hemmer i å oppsøke? Selvtillit? Angst? Depresjon? Selvbilde? Eller andre ting?

Der er det mye som kan gjøres. Jeg VET det! Fordi jeg har fått følge mennesker på en slik reise. Jeg har ikke fulgt, men jeg har vært en del av en heiagjeng.

Noen brukere snakker mye om sex. Er det unaturlig? Finnes det rom for tema som sex og kjærlighet i psykisk helsetilbud?

Jeg har ikke sett det. Heller ikke hørt om det.

Jeg har hørt på stua på psyk at: «Slikt snakker man ikke om her.»

Det er for så vidt greit nok. Det er ikke veldig hyggelig å høre andre brukere/medpasienters sex fantasier, men hvor skal de få snakke om det da? Gis det alternativ?

Jeg har sett og fylt ut utallige skjema i psykiatrien, men kan aldri huske å ha blitt spurt om disse temaene. Jeg har fått spørsmål om seksuelle avvik, men aldri om det naturlige rundt sex og kjærlighet.

Er det underliggende at hvis du sliter psykisk så skal du skamme deg dersom du tenker på slike ting? At du da får skrevet i journal at du har en «seksualisert adferd»? Har ikke de fleste det til tider? Finnes det ikke andre måter å beskrive sex og kjærlighet i psykisk helse enn kun som avvik?

Psykisk helse er da følelsene våre?

Kjærlighet er også en følelse!

Og viktigst av alt:

Sex er ikke kun avvik.

Composite image of love is in the air
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Er du ikke en taper? Da er du er unormal!!

Loser
 

Ja, slik har samfunnet blitt. Vi definerer oss sønder og sammen og jeg nekter å bli med uten å rope det høyt: Skjerp deg! Du er god nok!

Før hadde vi det berømmelige «Bygdetrollet». I dag henger vi hverandre og oss selv ut i sosiale medier. Vi har ikke bare en sosial gapestokk. Vi har et åpent hull som alle enten snubler i, eller faller ned i. Det heter «Taper!» Dersom du verken har snublet i det eller falt nedi, ja da beklager jeg å måtte være den som forteller deg det: Du er unormal! Vips der var du.

Kunnskapsnorge gjør oss virkelig dumme. Desto mer kunnskap vi fores både på skolebenk og via medier/ sosiale medier, desto mindre kloke blir vi. Det kan virke som vi ikke er i stand til å tenke selv. Vi lager et prestasjonssamfunn der det finnes en merkelapp til alle.

Vi leser at de vanligste sykdommene i Norge er depresjon og angst. Selvfølgelig! Vi blir deprimerte av et ideale som ingen kan leve opp til og får angst for at noen skal finne ut av det.

Det verste er at dette er arven vi bringer videre til neste generasjon!

Det er mange ting du skal skamme deg over, noen av disse er:

  • Feil kosthold. Noe som endrer seg fra uke til uke.
  • Billig smågodt til påske
  • Arbeidsledig.
  • For tykk
  • Anoreksi
  • Røyke
  • Ikke toppkarakterer
  • For lite skole
  • Ensom
  • Ikke pen nok
  • For pen
  • Drikker ikke
  • Drikker for mye
  • For rik
  • For fattig
  • Nav klient

Ja, slik kunne jeg fortsatt. Greia er at vi lager standarder som gjør at vi er nødt til å falle. Alle sammen?

Vi elsker å henge ut folk i sosiale medier. Vi elsker å la jantelover råde over norsk lov og interne vedtekter.

Du skal altså tro på deg selv, men for all del ikke tro at du er noe!!

Hvem kan leve slik?

Ikke jeg. Jeg falt til bunns. Jeg har reist meg fra bunnen. Jeg velger å måle meg selv mot nettopp meg selv.

Jeg MÅ være meg! Alle andre er opptatt!

Du kan ikke være meg. For jeg er også opptatt.

Det er faktisk plass til oss alle!

Business person good better best achievement
Licensed from: michaeldb / yayimages.com


 

 

Jeg ba jo kun om hjelp, men jeg ble en #Glassmamma

Composite image of couple holding broken heart in hands

 

Jeg pleier ikke å ha gjestebloggere i denne bloggen, men dette er et hederlig unntak. Jeg skrev om #Glassjenta tidligere og fikk dette innlegget som traff meg midt i magen. Jeg har brukt tid på å avgjøre om det hører hjemme her, fordi det er alltid lett å tenke "Det finnes 2 sider av alle historier". Jeg har sett dokumentasjonen til denne mammaen, og har derfor bestemt meg for å være en megafon for hennes historie. Jeg er veldig for å løfte de lave stemmene. Denne blir anonym, noe som sier en del om tabuet rundt å være barnevernsmamma. Her er hennes innlegg.

 

Kjære barnevernet

Jeg tok kontakt med dere fordi jeg trengte hjelp. Jeg var usikker og jeg var sammen med en mann som ikke kunne være i livet til datteren min. Jeg hadde ikke behøvd å varsle dere, men jeg ville ha hjelp og støtte og gjorde det derfor likevel.

Jeg ble møtt med innpakkede trusler om at jeg ikke skulle skrive ham opp som far. Han skulle ikke ha noen rettigheter. Dere strøk ham med en penn. Bokstavelig talt. Dette for å ekskludere ham fra livene våre, som om han ikke eksisterte.  Det uten å snakke med ham. Til tross for han var navngitt frem til fødsel slettet dere ham uten å utelukke med DNA. Han var i veien for dere, tror jeg nå i etterkant.

Etter min datter kom til verden, satte dere inn masse tiltak. Jeg gikk med på det meste. Det var jo dere som skulle vite barnets beste. Det var jo dere som skulle vite hvor jeg skulle gå. Selv var jeg så usikker at jeg gjorde som dere ville. Jeg stolte blindt på dere. Men jo mer dere byttet på saksbehandlere og blandet dere i måten min å være på. Kun kritiserte min måte å være mamma på og rev i stykker min selvtillit. Jeg ble mer og mer mistenksom på om dere egentlig ønsket vårt beste.

Smerten som slo meg, når jeg fant ut at jeg hadde rett. Smerten som slo inn den dagen dere meddelte at dere hadde hentet datteren min i barnehagen og plassert henne en annen plass. Samtidig som dere hadde skaffet en rapport som plukket fra hverandre alt jeg er som menneske. En rapport som er bortimot umulig for meg å tilbakevise fordi den var preget av å være skrevet av en som jobbet på oppdrag for deres mål. En subjektiv og uferdig rapport.

Jeg har blitt renvasket opptil flere ganger av andre fagpersoner uavhengig av hverandre.

  • Hjelpeapparat sier at de ikke kan tilby meg hjelp i og med at det ikke feiler meg noe.  
  • Nevropsykolog har konkludert med at min eneste diagnose er depresjon og angst symptomer, som har oppstått som følge av omsorgsovertakelsen. 
  • Jeg har papirer fra nav som sier at jeg fungerer godt, som sier at jeg gjør det bra i livet.
  • Jeg har papirer fra legen min, som sier jeg ikke er psykisk syk.

Likevel kommer jeg i retten å får høre historier, om hvordan jeg trenger flere år med behandling, av en terapeut som aldri tar ut ferie, eller er borte fra jobb. Likevel forteller dere meg at jeg ikke er mulig å  veilede og ikke er samarbeidsvillig. All dokumentasjon fra de ovennevnte ignoreres systematisk i saken min..

Dere har trenert saken. Fylkesmannen har til og med gitt meg medhold i at dere har brutt frister. Dette har gjort at min datters tilknytning er sterkere til fosterhjemmet, enn til meg.

Naturligvis? fordi hun ser meg ikke mer enn 3 ganger i året i 2 timer pr samvær.

Kan dere ikke heller fortelle meg:

  • Hvem hos dere jeg har tråkket på tærne?
  • Hva jeg har gjort galt?
  • Hvem dere er sinte på?

For måten dere holder på nå har tatt fra meg livsgnisten. Den har tatt fra meg all tro jeg har på meg selv og all motivasjon jeg hadde i forhold til å fortsette å danne ett liv. Alt håp på at jeg noen gang skal få jenta mi hjem igjen. Dere har revet meg fullstendig i stykker. Dere har utøvd makten deres på alle måter. For er det riktig å ta fra ei usikker førstegangsmamma som trengte litt hjelp i starten hele håpet og troen på seg selv?

Jeg tar meg selv i å spørre, er dette riktig bruk av ressurser?

Alt dere sier har begynt å gå inn på meg.  Istedenfor å se hvor sterk jeg er, som klarer å stå imot dere til tross for en 5 år lang kamp. Tenker på meg selv som for naiv og dum til å forstå alvoret, og derfor er som jeg er.  At jeg ikke gjorde det som var riktig for barnet mitt, selv om hver handling var av kjærlighet. Jeg begynner å lure på om mine nære og kjære som lyver når de sier jeg er flink med barn, for det allmektige barnevernet sier motsatt.

Hvor rettferdig tenker dere kampen min er, dere setter inn ørten forskjellige saksbehandlere, som leser papirer som er 3 år gamle og ikke prioriterer å ta seg tid til å bli kjent med meg?

På hvilket grunnlag? Tidligere saksbehandler sier jeg ikke er mulig å samarbeide med.

Har dere ikke allerede da dømt meg nedenom og hjem?

Jeg ropte om hjelp! Jeg håpet virkelig at dere skulle hjelpe oss!

Jeg sitter igjen som er en ufrivillig barnløs.

Uten tro, håp og drømmer om at en dag vil ting bli bedre.

Dere har knust meg.

Er jeg blitt en «Glassmamma»?

  • Var dette det riktige når dere tilbød meg hjelp?
  • Var det dette som skulle styrke meg i morsrollen?
  • Eller hadde dere allerede bestemt dere for å ta henne fra meg da dere truet meg til å stryke barnefar?

Listen to Me Sign Person Tries to Get Attention in Crowd
Licensed from: iQoncept / yayimages.com


 

Jeg er nominert til Hobby and Inspiration Blogger Awards!!



For en tid siden mottok jeg en mail om at jeg er plukket ut til en nominasjon til «Hobby and Inspiration Blogger Awards» hos Saleduck.

Først trodde jeg at dette var noe feil, men så fikk jeg en påminnelse da jeg bare overså den. Jeg forsto da at jeg faktisk er nominert til dette. Det synes jeg er topp av flere grunner.

Jeg startet å blogge om erfaringer fra min tid som pasient på psykiatrisk avdeling i romjulen 2014. Egentlig mest fordi jeg er fryktelig dårlig på fri og ferie. Det er nok det nærmeste jeg er «hobby» i denne nominasjonen, men jeg håper på at det kan være inspirasjon å lese i min blogg.

Det har vært mennesker inne å lest i min blogg hver eneste dag siden jeg startet, til tross for at det noen ganger går tid mellom jeg skriver noe nytt.

Å bli nominert da jeg skriver om tabu tema er stort i min verden. Det betyr at det er mulig å belyse og opplyse. Noe som igjen kan føre til å ufarliggjøre en verden mange finnes som skummel og fremmed.

Jeg har brukt stoff fra blogginnleggene mine både i humoristiske show om psykisk helse, sammen med kompis og trubadur Jossi Markhus. Vi har spilt for 2 fulle hus i Stavanger/Sandnes i tillegg til dialogkonferanse hos Helsedirektoratet. Nå skal vi legge ut på turné i Norge.

Humor har vært et viktig verktøy for min bedringsprosess. Det ikke er morsomt å ha tilbrakt til sammen ca 8 av de siste 17 årene på lukket avdeling. Jeg klarer ikke å huske at jeg har vært så syk som jeg har vært. Noe av dette skyldes nok at min hjerne sletter en del vonde minner. Minnet mitt sletter følelsen av depresjon. Men morsomme episoder husker jeg. I min blogg er det tabu emner. Både fra psykiatrisk avdeling og samfunnspolitiske tema. Jeg vil rope for de lave stemmene. Alltid!

Det å bli nominert til dette gjør også at de lave stemmene kan bli hørt enda mer.

Her kan du lese i kategorien Humor:

http://entittovergjerdet.blogg.no/humor.html

Og her er samfunnspolitiske innlegg:

http://entittovergjerdet.blogg.no/samfunnspolitisk.html

For å vinne trenger jeg DIN hjelp.

Jeg pleier å si at min jobb er å normalisere galskap, og nå trenger jeg at du deler dette innlegget så mye du bare orker. I tillegg til å gå inn å stemme på min blogg «En titt over gjerdet» på

http://www.saleduck.no/awards/hobby 

Jeg er i sterk konkurranse med både strikkepinner, heklenåler, fotoapparat. Jeg håper likevel at jeg kanskje kan nå opp med min blogg.

Konkurransen går fra i dag 14.februar kl 12.00 til 14.mars 2016

På forhånd takk!

Fra Linda Øye :)

Abstract background with winner cup
Licensed from: cherezoff / yayimages.com



Jeg trenger rett og slett enda mer arbeid.



Ja, nå er jeg så desperat etter arbeid at jeg går ut med denne.

Etter at organisasjonen valgte å kaste meg ut mens jeg var sykemeldt fra internt arbeid på grunn av mobbing, har jeg mistet den største delen av inntekten min. Det betyr at jeg trenger mer arbeid.

Jeg holder på å bygge opp mitt sosiale entreprenørskap Fra offer til kriger. Jeg vil ha fokus på dette. Min drøm er å kunne løfte frem både mennesker mot egendefinerte drømmer og mål. Dette sammen med fagkompetanse. Jeg har også en drøm om å kunne utvide og ansette andre med erfaringskompetanse.

Jeg har hørt flere si at jeg har potensiale til å vippe psykisk helse feltet, fordi jeg særlig har fokus på holdninger, blinde felt og normalisering. Det vet jeg ikke om jeg kan, men jeg liker å rocke med "sannheter" som har satt seg, og jeg trenger flere oppdrag.

Jeg har fast veiledning i Hå kommune som jeg får gode tilbakemeldinger på. Jeg skal også starte opp med veiledning i Trondheim. Jeg holder også på å jobbe frem nye kurskonsepter. Jeg har bestillinger på foredrag og kick off kurs i Fra offer til kriger. Kick off kursene er over 2 dager, og kan derfor kjøres flere steder i landet. Fra offer til kriger kursene har gitt deltakerne enormt stor fremgang i eget liv, og fått såpass oppmerksomhet at Helseministeren både besøkte og ved flere anledninger har vist til Fra offer til kriger.

Der jeg faller gjennom i ordinært arbeidsliv er at jeg kun har 9 årig skolegang, men min mamma sa: Linda, av å gå på skole blir man smart og av å leve blir man klok. Jeg må derfor ansees som særdeles klok. Jeg er også nytenkende og direkte. Liker konkrete løsninger bedre enn vage formuleringer.

Jeg skriver og har skrevet for flere fagorganisasjoner i tillegg til blogging. Jeg har vært uføretrygdet frem til i fjor. Jeg synes det er helt feil om jeg skal motta uføretrygd. Jeg er ikke ufør lengre. Tvert imot har jeg en enorm arbeidskapasitet.

Mitt arbeid kan rettes inn mot undervisning i helse og omsorgs relaterte studier, ulike fagfelt, arbeidsliv, brukere av tjenester, Nav. Vi har også humoristisk show. Jossi Markhus og jeg skal på turnê med "Åpen dag på lukket avdeling". Vi har også hatt utdrag fra dette for Helsedirektoratets dialogkonferanse i desember i 2015. Showet retter seg mot "mannen i gata", men passer også som et kulturelt innslag på konferanser. Vi har allerede hatt 2 fulle hus med O.N.S -Omstilling, Nød og Sult (som fortsatt er mulig å booke oss til). Dette gir innblikk i en ellers, for mange, tabubelagt verden og drar paralleller til samfunnet forøvrig, med humor som virkemiddel. Dette har også fått gode tilbakemeldinger. Jeg kan selvfølgelig fremdrive referanser på alt jeg har av oppdrag.

Har du og din bedrift behov for et nytenkende og klokt hode, med en stå på vilje til kurs, foredrag eller kanskje en (Fag)dag uten fag?

Sjekk gjerne Fra offer til kriger sine nettsider, www.offertilkriger.no  for å se mer hva vi driver med, eller sjekk vår Facebook-side: https://www.facebook.com/fraoffertilkriger/

Jeg er ledig for enda flere oppdrag!

Ta gjerne kontakt på linda@offertilkriger.no, eller mobil 48 25 44 95

Og for all del:

Hjelp meg å dele dette!


Fra Helseminister Bent Høie sin presentasjon av folkehelsemeldingen 2015

Ida er Glassjenta som knuser fordi hun er knust.

glas

I går satt jeg fengslet i pcen min. jeg leste om Ida. Det er så mange tanker som surrer. Jeg vet ikke hvordan jeg kan fortelle hva jeg tenker uten Ida?s mot. Jeg er ikke like tøff, og jeg hadde mer flaks.

Mitt budskap til Ida vil jeg ta først: Du kan ikke avslutte livet ditt. Du har motet. Du har styrken. Du er Glassjenten som ble systematisk forsøkt knust. Du knuser. Selvfølgelig gjør du det. Du knuser materielle ting fordi at de som har overtatt omsorgen for deg knuser deg, tenker jeg. Du må ikke dø nå. Nå er du snart 18 år. Da trenger du ikke sloss lengre. Ditt liv vil gå fra å kjempe for å være i live, til å faktisk få leve.

Takk også til Thomas Ergo som tør å skrive grundig og fra ulike sider om dette som faktisk er ganske tabu til og med i 2016. Har du ikke enda lest om Glassjenta? Gjør for all del det via linken her

Hvem skal ha omsorgen når barnevernet feiler? Hvem skal ta fra barnevernet omsorgen?

Jeg tror at vi alle sitter rystet igjen etter å ha lest og sett videosnuttene. Hadde dette skjedd i et norsk hjem hadde omsorgsovertakelse vært på sin plass. Denne jenta er i barnevernets omsorg. Hvem skal ta fra de omsorgen?

Jeg hører barnevernet fortelle om ei jente som ble lagt ut på anbud. Er det da hun opphører å være et menneske? Jeg hører barnevernet si at dette er ei jente som ingen ville ha. Det er feil. Det har Thomas Ergo og hans kollegaer bevist gjennom å følge denne jenta over lang tid. Det minst 2 familier som ønsker å ha henne hjemme hos seg selv. Har barnevernet tatt eierskap til jenta? Er de redde for at Ida skulle få det fint hos disse 2 ulike familiene? Da ville det virkelig blitt vist hvor lite hensiktsmessige tvangstiltakene er. La meg si det slik:

De ER ikke hensiktsmessige! Jeg vet! Fordi jeg fikk en familie. I 1993.

Jeg kunne vært Ida. Jeg kan ikke fortelle for mye, fordi jeg mangler Ida sitt mot. Jeg kan si at jeg bodde i institusjon og har tidligere fortalt om kidnappingen jeg ble utsatt for. Den kan du lese om her.

Jeg fikk likevel fosterhjem. Jeg fikk komme til en familie. Jeg var heldig.

Jeg kan fortelle at jeg vet at 15 år gamle ungdommer den gang også ble tatt med på fly med håndjern. Den gang var det for å bli sendt på Motivasjonskollektivet på Eidsvoll. Jeg var heldig. Jeg slapp unna det også. Så vidt, men jeg slapp.

Hva læres vi som ungdom når omsorg blir vist med en konstant flytting? Motivasjon blir en premiering for å tilpasse seg isolasjon og umenneskelige forhold?

Vi leser og ser i saken om Glassjenta at det jobber bra mennesker i barnevernet. Det er bare så trist at de som ikke er enige i slike regimer orker ikke å jobbe der.

Ida blir definert utfra handlinger. Få ser at det handler om kampen om å komme hjem til sin mor. Barnevernsjefen i Karmøy sier til og med at omsorgen hun får er bedre enn hva mor kunne gitt. Thomas Ergo regner opp hva det har kostet i kroner og øre. Hvor mye kunne vært spart på å gi hjelpen hjemme hos hennes mor? Ikke kun i kroner og øre for plasseringer, men for Ida og hennes utvikling.

Hva lærer Ida ved å bli plassert utenfor allfarvei? Hun læres opp til et liv utenfor samfunnet. Det jobbes faktisk for å holde ei jente skjermet fra omverden. Ei jente som blir fortalt, og lever opp til at hun er en fare for samfunnet.

Selvfølgelig klikker hun. Det er jo forventet.

Er det ikke det alle ungdommer streber mot? Er det ikke forbaska normalt å strebe mot å leve opp til forventningene som omsorgspersonene viser? Her ligger forventningene om at ei jente legges ut på anbud. Ei jente «ingen ville ha»?

Jeg har vært på besøk på institusjonen du brant ned, Ida. Jeg besøkte en liten spurv som jeg kjente. Vi ville ha henne i fosterhjem, men hun var også ei jente som «ingen» ville ha. Dessverre avsluttet hun livet sitt for noen uker siden. Det har jeg tidligere skrevet om her.

Kjære Ida: Livet kan bli bra. Du har allerede tatt kamper som de fleste ikke trenger å forholde seg til. Du er i live! Nå er tiden inne for å leve. Jeg lover deg: Livet kan bli bra. Jeg vet.

Kjære barnevern: Ikke ta "eierskap" til barna. Ikke la barn bli en prestisjesak, der fokuset er å tyne ungdom til å bevise at avvikene dere skaper og framelsker(?) gjør behandlingen forsvarlig. Gi omsorg. Det er det som er deres rolle.

Jeg har også tidligere skrevet noe om hvor mye er en barndom verdt. Det kan leses her.

Jeg er blitt 39 år. Jeg hadde flaks. Jeg flyttet over 20 ganger på 2 år, men jeg flyttet lokalt. Jeg fikk beholde nettverket mitt. Jeg fikk gå på korpset 2 ganger i uken. Jeg fikk bo hos familier, i tillegg til institusjoner. Likevel gråter hjertet mitt. Jeg er så trist fordi at det kan virke som det som avviker fra historier fra ungdommer som jeg bodde med, og egne erfaringer fra institusjoner er at nå finnes mobiler, pc og internett. Slik skal det ikke være.

La oss med å ha fått et innblikk i Glassjenta sin historie også sende noen tanker til jenta som drepte en ansatt og ble dømt til forvaring. Jeg har tidligere også skrevet om den jenta. Det kan leses her.

Til slutt, kjære Ida:

Du er ei idrettsjente. Du sier du trenger en drøm. Ta opp igjen drømmen om idrett. Den er der, du er bare blitt definert som en farlig jente og levd opp til det. Mer og mer ekstremt. Men vet du?

Det overrasker meg ikke. Du beskrives som et talent i idrett. Du beskrives som du vil være best i alt du gjør. Det er jo nettopp det du fortsetter med. Du er den beste til å være ekstrem. Å være en «vinnerskalle» handler ikke alltid om konstruktive ting. Du er best. Du beskrives som «den mest utfordrende» ungdommen noen ha møtt i et arbeidsliv på 20 år.

Fortsett å være best! Men ta tilbake drømmen din om idrett og bli den beste der. Jeg heier på deg! Jeg ønsker bare å kunne se at du lykkes i noe konstruktivt. Ikke la andre definere deg. Du vet (forhåpentligvis) fortsatt hvem du er. Du spiller fotball. Da skal du være på et lag med andre.

Hvordan kunne barnevernet tenke at å sette deg alene på en øde plass ville gi deg et grunnlag for å bli en lagspiller? Kom deg på banen igjen. Du har vist oss hvor sviktende systemene er noen ganger.

Vi er så altfor mange som vet.

Takk for ditt mot.

Bevis at de tar feil ved å bli den du vet at du er.

Ikke den det forventes at du skal være.

 

Hvil i fred lille spurv



Jeg vil fortelle dere om ei modig jente. Om ei sterk jente som ikke fikk oppleve de tingene som mange av oss tar som en selvfølge. Ei jente som hadde et liv preget av svikt, men som kjempet. Jeg har fått godkjenning fra Lisa sin mamma til å poste. Både tekst og bilder.

Lørdag 9.januar bestemte hun seg for at det ikke var verdt å slite mer. Hun avsluttet livet sitt. Jeg kan dessverre heller ikke med hånden på hjertet si at jeg ikke sviktet, det skal jeg komme tilbake til. For først og fremst sviktet alle systemer i vårt «velferdssamfunn». Jeg nekter å se på at Lisa kun blir et tall i en trist statistikk og vil derfor fortelle dere om denne beintøffe jenta som kun ble 23 år.

Jeg traff Lisa første gang da hun var 12 år via en bekjent. Lisa strevde på skolen, hadde begynt å ruse seg og bodde på barnevernsinstitusjon. Vår felles bekjente tenkte at jeg kunne forstå Lisa på en annen måte, i og med at jeg selv har bodd på institusjoner og hadde drevet med selvskading. Jeg kunne bære håpet i og med at jeg var i ferd med å reise meg.

Der startet vårt bekjentskap. Vi opplevde at hun valgte å komme hjem til oss i helger i stedet for å henge i feil miljø og ruse seg. Det var ganske merkelig. Der satt ei jente på 12 år. Voksne bekymringer og allerede da et liv som mange av oss vil se som belastende til og med for voksne. Når hun noen ganger over taco og annet viste tegn på å være 12 år var hun så rask til å unnskylde at hun var barnslig. Jeg sa: «Det skal du ikke unnskylde. Du ER et barn.»

Etter en tid hadde hun fortalt de på institusjonen om oss og hvordan hun trivdes. De ville treffe oss.

Jeg husker det som et positivt møte. De var glade for at Lisa valgte å være hos oss. De var også positive over at det kunne virke som «jeg nådde inn til Lisa». Da jeg fortalte at jeg trodde at det handlet om en forståelse som lå i luften, i og med at jeg også hadde vært barnevernsbarn. Lisa fylte 13 år denne sommeren.

Vi snakket om muligheten for om hun kunne bo hos oss i fosterhjem. Hun ønsket det så veldig. Hennes mor bodde langt unna og mye av denne relasjonen ble derfor pr telefon. Like fullt var det en trygghet hun snakket om. På barnevernsinstitusjonen begynte en å løfte muligheten for at vi kunne gå et PRIDE-kurs som er for å bli fosterforeldre for henne.

Så endret det seg. Helt plutselig. De fant ut at jeg hadde vært barnevernsbarn i samme kommune som Lisa nå var. Til og med i dag er jeg overbevist om at det handlet om det. Hun fikk ikke lov til å besøke oss. Når jeg besøkte henne måtte vi ha noen med oss. Jeg ba om et møte. På det møtet kom det frem at de visste ting om min bakgrunn som de ikke kunne ha visst uten å ha snakket med noen som kjente min gamle sak. Jeg fortalte ikke Lisa om ting jeg selv hadde opplevd. Hun var 13 år. Hun var et barn. Jeg måtte spørre, men fikk beskjed om at jeg var paranoid.

De tok fra Lisa mobiltelefonen. Husk her at hennes trygghet med sin mor var på mobil og i tillegg var ofte Lisa på rømmen.

Vi visste at hun hadde en annen mobil og valgte å ikke fortelle institusjonen om det. Den mobilen ble i noen tilfeller livreddende. Hun ringte i situasjoner av fortvilelse. Hun hadde noen ganger opplevd ting som et barn på 13 år ikke skal vite hva er. Vi hentet henne. Hun fikk hvile før vi kjørte henne tilbake.

Etter hvert ble det et argument for å nekte oss å treffe henne. Vi hadde skjult at hun hadde mobil..

På denne tiden begynte de å sende denne jenta rundt i hele landet. Fra tid til annen fikk jeg en melding. Hver gang var hun et nytt sted. Bare 14 år havnet hun i heroinens klør.

Jeg besøkte henne en gang på en institusjon utenfor Bergen. Jeg husker aller best at hun ville vise meg «Sitt trygge sted». Det var inne i et rør, omtrent som en mini undergang. Her hadde hun bilder og ble litt tilbake til jenta jeg kjente noen år tidligere.

Hun kom tilbake til Sandnes. Kontakten med barnevernet ble kuttet da hun ble 18 år. Hun ruset seg og da blir det dessverre ofte en konsekvens fra barnevernets side. Ingen hensyn til at dette startet under deres «omsorg».

Hun hadde ikke sted å bo. Hun drømte om å bli sveiser. Hun hadde startet med dette i Bergen og ville fullføre. Det er dette som kjennetegnet Lisa. Hun ville så mye mer av dette livet. Jeg husker hun sa: «Linda, dersom jeg hadde fått bo i fosterhjem hos dere, da hadde jeg vært rusfri nå.» Det har jeg virkelig tenkt mye på. Fordi jeg mistenker at det er noe rett i det. Vi tilbød henne å flytte inn da, men det ønsket hun ikke. Hun var så livredd for at vår relasjon skulle bli ødelagt dersom hun flyttet inn og hun ville ha relasjonen. Dette kjennetegner også Lisa. Hun hadde også noen andre trygge voksne, men valgte å ikke risikere disse relasjonene. Da var det bedre å bo på gaten/hospits. Hun var så prega av alle sviktene i system-Norge. Jeg fulgte henne en tid opp på ansvarsgruppemøter osv, men det var ikke lett for henne med en så utrygg tilværelse. Sommeren for 3 år siden klarte jeg nesten å få overtalt henne til å bli med på Havbrus, som er et flott tilbud der flere har opplevd å bli rusfrie. Det var på bursdagen hennes. Hun ble 20 år. Da bodde hun på hospits og jeg måtte bruke alle mine overtalelsesevner til nav, på å få avtalt at hun fikk beholde sin plass der når hun kom hjem igjen. Innen det det var ordna var Lisa sliten og orket ikke. Hun ble med på Rio sin konferanse «Forbli rusfri», der var de aller fleste foredragsholderne tidligere rusmisbrukere. Jeg har ingen egenerfaring med dette, så det var fint å ta henne med dit. Hun ble sliten etter en halv dag, men hun fikk også se at det kunne være mulig.

Etter dette mistet vi mye kontakten. Det var av og til på Messenger.

Jeg er kjent for å være tilgjengelig, likevel har jeg 2 uleste meldinger på min Messenger. Begge er fra Lisa. Jeg var da jeg fikk de så kjørt av prosessene Mental Helse kjørte, som dere kanskje har lest tidligere i bloggen min, at jeg valgte å la dem ligge til jeg fikk reist meg mer og kunne møte henne til lunsj.



Jeg kommer aldri til å tilgi Mental Helse som kjørte meg så langt ned at jeg utsatte det, jeg hadde da også tryglet dem om å stoppe. Jeg kan heller ikke tilgi meg selv for at jeg ikke svarte henne. Det er ikke sikkert at ting hadde blitt annerledes, men det er nettopp det. Jeg får aldri svar på det.

Lisa var en kriger som ble et offer for systemsvikt. Hun var ei beintøff jente som levde et liv som de færreste av oss hadde orket. Hun hadde alltid et smil på lur og en bra humor, til tross for at hun strevde. Hun laget seg lyspunkt av øyeblikk. Lisa var som en spurv med brukne vinger, men alltid ville fly.

Håper du har fått fred nå, lille spurv.

Hvil i fred.



En politikers tyngde måles ikke i BMI.

Flying Pig



Jeg synes at politikere minner mer og mer om moralens voktere enn de som vi velger til å styre landet vårt.

Vi har for mange politikere som er opptatt av BMI og å sole seg i glansen av eget selvbilde enn de som drives av engasjement for å gjøre viktige endringer.

Jeg skal selvfølgelig ta eksempler. Jeg skal gjøre dette uavhengig av partier, da det ikke er partiene jeg mener er feil, men politikerne som er satt til å gjøre en viktig jobb.

Vi har flere eksempler der systemene i samfunnet svikter. For eksempel hadde vi Kampen-saken i Stavanger for noen år siden, som jeg er redd kunne vært unngått ved tydelige politikere og som vi kanskje ikke hadde visst om uten journalist Thomas Ergo sin gode og grundige dekning av saken. Vi har saken fra 2012, der vi sent i fjor fikk se overvåkningsvideoen der Erik Are Sundt ble drept av mennesker som er ansatt for å hjelpe.

Vi hadde denne jenta på 15 år som drepte ei som jobbet i barnevernsinstitusjonen hun bodde.

Vi husker Odin som ble drevet i selvmord etter mobbing, og selvfølgelig sørger vi alle over jenta som døde etter spiseforstyrrelser. Mine tanker går også til hennes mor som kanskje i dag står som det sterkeste eksempelet på hvor galt det kan gå når alle systemer svikter. Hennes barn ville heller stikke ut øynene sine enn å innlegges på psyk. Det har jeg dessverre hørt i andre formuleringer fra andre.

Det er altså nok saker for politikerne å ta tak i. Journalister gjør en grundigere jobb enn mange politikere for å avdekke systemsvikt enn politikere i disse sakene. Vi ser hvordan nettroll driver borgervern og politikerne faller for dette.

Vi trenger politikere som tør å følge opp de lover, regler og rettigheter som allerede finnes før de absolutt skal lage nye. Politikk handler ikke om ego. Vi har valgt dere til å gjøre en endring. Mye endring kunne vært gjort kun ved å passe på at eksisterende lovverk blir fulgt opp.

Lovverket blir i mange tilfeller svekket av at de som skal forvalte det er preget har med fokus på finne argumenter på hva som IKKE er deres ansvar enn å ta det ansvar de faktisk har.

Her trenger vi politikere som er modige nok til å ta hodet ut av kjøleskapene og telle kaloriene til oss som har valgt dem.

En politikers tyngde måles ikke i BMI.

Vi så en politiker som ble frontet etter en bevisst livsendring og sto frem med at alle kunne gjøre dette. Slike politikere har vi like lite bruk for som de andre politikerne som skal sette avgifter på sukker og annen helsefarlig mat.

Vi trenger modige politikere som krever at alle i psykiatrien skal ha medisinfrie tilbud og at alle skal i det minste ha en informasjon om alternativer til medisiner som ikke gir vektøkning. Hvis Sveinung Stensland bruker for eksempel Zyprexa i 3 måneder (Jeg la på meg 30 kg etter 3 måneder med den medisinen). Da kan jeg snakke med ham om vektøkning, BMI og at alle kan klare det. Det er vås! Og det påfører skam.

Jeg har ikke bruk for en justisminister som soler seg i glansen av sitt eget speilbilde med å lage en film som media har glemt å lage. Jeg trenger at justisministeren tar tak i saken der vi alle ble vitner til drapet på Erik Are Stedt. Lovverket finnes. Dermed ligger alt til rette for å oppnå rettferdighet.

Jeg har ikke bruk for politikere som løper rundt og tar selfies fra joggeturer eller skal dokumentere egen innsats. Jeg trenger politikere som tør å jobbe ut fra et engasjement. Det er slike saker de fronter i valgkampen, men velger lavt hengende frukter for å dokumentere hvorfor de er en gave til oss velgere og borgere. Anerkjennelse for vektreduksjon og røykeslutt kan dere hente i deres private nettverk.

Menneskers frykt og redsler er blitt politiske virkemidler. Nettroll får styre politikken i for stor grad. Dessverre er det slik at store deler av nettroll har både en mobbehistorikk og fremelsker Frp. Det betyr IKKE at alle Frp?er er nettroll, men dessverre er dette blitt en faktor som går igjen. Er du uenig er du en «Jævla sosialist» veldig fort.

Derfor trenger vi også politikere som tør å tydelig plassere ansvar for mobbing. Mobbing har senskader langt inn i voksenlivet. Det er mye bitterhet som styrer i kommentarfelt. Bitterhet kommer ofte som en følge av urettferdighet, dessverre.

Da trenger jeg ikke en kunnskapsminister som har et mål om at alle skal fullføre høyskole. Det blir et slag i trynet til barn som hver dag MÅ gå på skolen i et miljø er forbudt i et arbeidsmiljø for voksne. Like fullt er diskusjonen på hvem som IKKE har ansvar. Det gjør lite nytte. Plasser ansvar og gi straffereaksjoner til de skolene som ikke oppfyller kravene til et psykososialt læringsmiljø.

Jeg er ikke ute etter Frp. Ei av de politikerne jeg har stor respekt for er Anita Egeli fra Frp. Jeg lærer utrolig mye av henne og har stor respekt for at hun er mer opptatt av at allerede eksisterende lovverk skal følges, heller enn å lage noe nytt for å få en statue eller dokumentere med selfies.

Jeg har respekt for politikere med engasjement. Engasjement til å ta tak i de eksisterende systemer. Systemene svikter. Det handler om mennesker som er satt til å forvalte. Da trenger vi politikere med mot!

Derfor er det på tide å slutte med avgifter på alt som ikke er sunt. Pass på at det eksisterende lovverket blir fullt. Få inn riktige mennesker til å få de allerede eksisterende systemene til å være en gode for oss som er mannen i gata.

La oss slippe flere tragedier der det blir menneske mot system.

Systemene skal være for mennesker.

Når det svikter er det ofte mennesker i systemene som kan ansvarliggjøres.

Der har vi bruk for dere. Hva jeg vil spise trenger jeg ikke å gå til valgurnen for.

Der har vi både Kiwi, Meny, Joker og andre matbutikker med gode utvalg.



Hvor er likhet for loven? -Vi er alle vitner til drapet på Erik Are Stedt!

Business person in danger of court injustice gavel

 

Sosiale ulikheter ønsker vi ikke at Norge skal være bekjente av. Vi liker ord som integrering og inkludering. Er det ønskelig at alle mennesker skal ha samme rettigheter og muligheter?

Selv er jeg usikker på om alle virkelig ønsker det.

Det gjorde meg fryktelig vondt å se overvåkningsfilmen fra Oslo legevakt fra 2012. Vi ble alle i løpet av en film på to og et halvt minutt vitner til et drap. Drapet av Erik Are Stedt. Vi ble ALLE vitner til drapet 3 år etter han ble drept. Vi ble samtidig informert om at saken ble henlagt fordi at det var intet straffbart forhold bevist. Dette gjør vondt. Det gjør vondt av mange årsaker. Kanskje aller mest fordi det kan virke som den kun ble vist oss som en orientering, uten følger for de mennesker som begikk straffbare handlinger.

Hvordan kan politiet klare å henlegge dette med en slik begrunnelse?

Alle vi som ser overvåkningsfilmen er vitner. Det mangler altså ikke vitner.

Hva mangler?

Jeg vil påstå at det som mangler er likeverd for mennesker. Norge har en rangstige på mennesker.

NRK hadde i januar 2014 et fokus på psykisk syke som dreper. Jeg husker det fordi jeg var med i debatt på Aktuelt i denne forbindelse. Jeg husker det også på grunn av måten saken var bygget opp på. Det var satt inn en boks for hver gjerningsperson som var klikkbar. Dersom du klikket på en gjerningsperson ville du få opp en slags epikrise på den du ønsket å vite mer om.

Drap er vondt. Det er mange ofre når et menneske blir drept. Der er selvfølgelig det mennesket som ikke lengre er i live. Det er offerets familie og venner. Det er en utrygghet i et lokalsamfunn. Det er også ofre som mange glemmer: Gjerningspersonens venner og familie. Det er utrolig mange som rammes.

Dette gjelder også når mennesker med psykiske lidelser drepes. Like mange ofre. Like stor sorg.

Tilfellet med Erik Are Stedt blir han altså ikke bare drept med politi og helsevesen tilstede, men med 2 politibetjenter og en helsearbeider oppå seg. På legevakten. De er gjerningspersonene. Alt blir feil ved å henlegge dette.

  • Erik Are oppsøker politikammeret for å levere en anmeldelse. Han er i en psykose og er overbevist om at han er kidnappet av IRA og vil ha politiet til å løse saken.
  • Politiet gjør en vurdering som kan synes riktig når han kommer. De bestemmer seg for at han bør ha legetilsyn og kjører ham til legevakten. Deretter går alt galt.
  • De er altså på legevakten. Der vi alle drar for å motta akutt helsehjelp.
  • Politiet er så nær som det praktisk talt er mulig å komme. Politiet skal være de som skal holde nasjonen trygg. To politibetjenter ligger oppå Erik Are.
  • En ambulansemedarbeider holder et halsgrep i 58 sekunder.
  • Erik Are dør av dette halsgrepet.
  • 4 vitner som så dette når det skjedde beskriver at Erik Are Stedt var redd, og at han ikke gikk til angrep.

De to politibetjentene forklarte at de selv opplevde dødsangst på grunn av Erik Are Stedts opptreden. Ikke glem at han også var redd, hans virkelighet var at han var kidnappet av IRA. Han ville ha politiets hjelp. Ikke helsehjelp. Det er dette som er psykose. Å leve i en egen virkelighet. Det er sykt og heldigvis finnes det hjelp i dag til å bli frisk fra en psykose. Selv om vi vet at han ikke hadde blitt kidnappet er det ikke vanskelig å forestille seg frykten når dette var hans virkelighet.  

Redsel, frykt og dødsangst preger hele hendelsen vi blir vitner til. Når frykt møter redsel og angst blir det kaos. Det har jeg både sett og opplevd når jeg har vært innlagt i psykiatrien. Jeg pleier ofte si at 80% av beltelegninger jeg har sett og har opplevd på avdeling, kunne vært unngått med en annen tilnærming.

I Erik Are Stedt sitt tilfelle ender det i tragedie. De dreper ham. For Erik Are Stedt sine etterlatte må jo dette bli enda mer tragisk når saken blir henlagt med begrunnelsen at ingenting straffbart kunne bevises. Vi er jo alle vitner, i tillegg til de 4 som faktisk så dette da det skjedde. I tillegg til at det var mennesker som skal uttrykke trygghet som ble gjerningspersoner.

Hvorfor åpnes ikke saken igjen?

Vi vet at det er mulig. Vi har fått med oss den vonde Monica-saken i Bergen. Vi vet at rettferdighet er viktig for etterlatte for å kunne gå videre, så hvorfor åpnes ikke saken igjen?

Jeg tror dessverre at det er samme grunn som at det tok 3 år å få ut overvåkningsfilmene. Dette var jo en psykisk syk mann mot myndigheten. Psykisk syke mennesker har fortsatt i 2015 ikke nok troverdighet til å få samme rettsikkerhet som andre. Da kommer vi ikke unna at det hersker en rangstige i samfunnet.

Vil man svekke et menneskes troverdighet, kan de letteste argumentene å gripe til være merkelapper som plasserer mennesker på nederste trinnene på rangstigen. Merkelapper som lager «oss» og «de». Noen av disse merkelappene i samfunnet lenge. Jeg har flere av disse, jeg er derfor ekstra opptatt av ærlighet. Jeg vet at de fleste med merkelapper som meg gjør det samme. Like fullt brukes merkelappene av noen når det er behov for å svekke troverdighet. «Et klassisk barnevernsbarn». «En tidligere psykiatrisk pasient».

Det finnes flere merkelapper som er lette å gripe. Flere eksempler er: «En tidligere rusmisbruker». «Av utenlandsk opprinnelse».

Dette er argumenter media bruker for å skape et inntrykk av mennesker. Det brukes også av mennesker som trenger å styrke sin egen troverdighet og/eller trenger å løfte seg selv noen hakk på en rangstige som hersker i samfunnet.

Noen politikere griper denne frykten som et politisk virkemiddel.

Politikerne kastet seg rundt og fikk laget et nytt lovverk i forbindelse med alle som søkte asyl. Det er godt mulig at det var nødvendig. «Mine grupper» er mennesker med psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer. Derfor skal ikke denne viktige saken bli vridd bort til annet tema. Poenget i denne sammenheng er at vi har politikere som er villige til å kaste seg rundt for å tilpasse nye situasjoner. De har denne makten til å skape endring.

Det som undrer meg er at i Erik Are Stedt sitt tilfelle er både lovverk og strafferamme eksisterende. Det trengs ingen ny lov. Det trengs en holdningsendring. Det trengs at vi står opp imot urett for de som ikke har en stemme. De som får sin troverdighet svekket på urettmessig vis.

Nå er vi kommet til 2016. Jeg utfordrer politikerne. Vi har:

En statsminister som snakker godt om inkludering i sin nyttårstale.

En helseminister som har et ekstra fokus på et løft til psykisk helse feltet.

En justisminister som profilerer seg på å skjerpe lovverket.

Vis oss at eksisterende lover også gjelder for alle.

 La oss vise at vi er et moderne samfunn som har likhet for loven. Gjenåpne saken og vis at rettsikkerhet i Norge ikke avgjøres på holdninger som gir mennesker ulik verdi.

Du skal ikke drepe.

Verken med eller uten uniform.

Jeg må innrømme at det gjør meg vondt at over 1000 mennesker stilte i fakkeltog for en hund som ble skutt, samtidig tier vi når vi får se at et menneske ble drept.

Vi er alle vitner til drapet på Erik Are Stedt.

Klikk her for å lese saken fra NRK:

Her er videoen som viser da Erik Are Stedt ble kvalt til døde

Be Brave Means Unshrinking Stout And Bold
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Jeg skal på julekonsert med Britt Synnøve. -Sist var på rom 204 på psyk i 1998



Jeg fikk en hyggelig invitasjon fra Britt Synnøve Johansen for en tid tilbake. Hun har hele førjulstiden reist rundt og fått mennesker i julestemning sammen med Hanne Sørvaag og Randi Tytingvåg.

I morgen skal de synge i Hana kirke og hun inviterte meg!

Jeg traff Britt Synnøve første gang da hun jobbet på avdelingen der jeg ble lagt inn i -97. Jeg fikk en helt spesiell relasjon til Britt Synnøve etter denne episoden jeg har skrevet om tidligere, det var Britt Synnøve som kom for å hente meg da psykiateren falt i veggen.

Det er underlig hva som skaper de spesielle relasjonene. Vi måtte ta oss en pause på veien tilbake til avdelingen, fordi vi hadde latterkrampe etter denne episoden begge to.

Jeg husker sist gang Britt Synnøve sang for meg.

Avdelingen hadde flyttet fra Dale til Stavanger, jeg vil tippe at det var i 1998. Jeg hadde det utrolig vondt. Var så deprimert at jeg kun ville dø. Så hadde nysgjerrighet på livet begynt å melde seg. «Hva om det var mulig å leve?» skaper støy i et sinn som har innstilt seg på et endelig utfall.

Jeg husker ikke akkurat foranledningen til hvorfor det ble slik, men jeg husker dette.

Jeg var utrolig fortvilet. Jeg satt og gråt på gulvet på badet. Vi hadde fått bad på romme i Stavanger.

Der satt jeg altså på badet på rom 204. Britt Synnøve var på jobb og kom inn. Hun satte seg oppå doen (Ja, selvfølgelig var lokket på). Hun sa noe. Jeg fikk det ikke med meg. Jeg var så utrolig fortvila.

Plutselig lyttet jeg. En flott stemme sang stille:

Starry, starry night
Paint your palette blue and gray
Look out on a summer's day
With eyes that know the darkness in my soul

Shadows on the hills 
Sketch the trees and the daffodils
Catch the breeze and the winter chills
In colors on the snowy linen land

Now I understand
What you tried to say to me
And how you suffered for your sanity
And how you tried to set them free

They would not listen, they did not know how
Perhaps they'll listen now

Jeg husker det nesten som noe høytidelig. Ja, det var høytidelig. Hun satt stille. Kun sang. Det var trøstende og forståelsefullt.

Nå gleder jeg meg til å høre på henne igjen i morgen. Nå er det høytid. Det er jul. Settingen er normal denne gangen.

Det er håp.

Det er gått mange år og den forrige «konserten» føles som et annet liv.

Alle de som sa det kunne snu.

Jeg trodde dere ikke.

Jeg tok feil. (Heldigvis)

Now I understand
What you tried to say to me



Nei til kutt i psykiatrien og nei til svakhetsbegrepet!

 



Jeg har vært aktiv i organisasjonsliv innen psykisk helse i 10 år. Jeg har jobbet sammen med andre innenfor organisasjons-verden for å få bort dette med at vi omtales som den svakeste pasientgruppen.

Det er rett og slett ikke riktig. Jeg har til sammen ca 9 år innlagt i psykiatrien. Jeg har møtt utrolig mange både medpasienter og medlemmer i organisasjoner, som har bevist for meg at jeg er ikke unik.

Jeg er glad for at politikere som Trine Skei Grande er imot kutt i psykiatrien. Det er jeg også. Virkelig! Jeg vil likefullt ikke tilbake til å at våre grupper blir omtalt som svake grupper, eller de svakeste i samfunnet. Da jeg vet at noe av det som gjorde at jeg tok så lang tid på å reise meg og komme i arbeid var at jeg ble overbevist om min svakhet.

Jeg ble bitter.

Jeg var innlagt stort sett fra jeg var 20-26 år. Da jeg møtte min mann og kom ut fra sykehuset var det som om min verden hadde stått stille, mens mine venner hadde fått seg familie, utdannelser og kommet seg i arbeid. Mine 6 år var til tider den største variasjonen menyen.

Det var ingen som savnet meg etter 6 år på psyk. Selvfølgelig ikke, det er menneskelig. Jeg måtte lage meg en plass i samfunnet. Jeg husker da jeg fylte 30 år. Da var jeg innlagt på DPS, jeg hadde begynt å reise meg. Jeg var aktiv som leder for Mental Helse Ungdom i Sandnes. Mamma og familien min kom på besøk på DPSen med kake. Jeg opplevde det som en livskrise. Jeg var bitter på at psykiatrien hadde stjålet tyveårene mine.

Jeg måtte inn i en prosess.

Hva er smerte og kan det måles?

Hadde jeg sjanse til å ta igjen de årene som var stjålet av psykiatrien?

Jeg har nå som jeg er blitt 38 år et annet perspektiv. Jeg mener at smerte ikke kan måles. Det verste jeg har opplevd er like ille som det verste du har opplevd. Det er kun forskjellige ting. Det som er felles er at det er det verste vi har opplevd!

Jeg mener nemlig at smerte skaper en bredde, ikke en dybde. Jeg har møtt så utrolig mange mennesker som har levde liv. Kloke mennesker. Sterke mennesker som har opplevd mye mer motstand enn et gjennomsnittsmenneske. Jeg merker slikt på bredden på perspektiv.

Da jeg ble overbevist om at jeg var svak og hvor mye mer synd på meg det var enn på andre førte det til to ting. Jeg gikk ubevisst inn i en offerrolle og jeg ble bitter. Ingen av disse to tingene ga meg verken bedring eller perspektiv. Fordi bitterhet gir «tunnel-syn» og hevnlyst.

La oss absolutt sloss for å unngå kutt i psykiatrien, men anerkjenn den styrken som bor i oss.

Kan jeg være bitter på at psykiatrien tok så mange år? Joda, jeg kan! Men hvor fører det meg. Jeg har levd et liv der mange mennesker har påført meg traumer. I tillegg har jeg en manisk depressiv lidelse, eller bipolar som det heter nå. Jeg vet at jeg har en risiko for å falle oftere og mer brutalt enn andre. Fordi jeg har erfart det. Utrolig mange ganger. Like fullt kan jeg takke psykiatrien for at jeg er i live. Derfor skal vi ikke kutte. Psykiatrien hjelper mange mennesker å overleve.

MEN:

Jeg reiser meg. Gang på gang og jeg er langt ifra alene med å gjøre det. Jeg er ikke unik! Arnhild Lauveng skrev i en av sine bøker: Det viktigste er ikke å aldri falle, men å alltid reise seg igjen.

Sykehuset hjalp meg å overleve, men jeg måtte lære meg å leve selv. Betyr det at jeg er svak?

Er jeg da et offer? Nei, jeg er en kriger!

Nei. Jeg er utrolig sterk! Det gjelder de fleste av oss. Det er derfor det ikke skal kuttes i psykiatrien. Fordi vi er sterke mennesker som har sloss våre kamper. Fordi vi er verdt den investeringen det koster å styrke psykiatrien slik at alle kan få erfare det samme som meg og mange andre. At selv om vi ligger nede for telling er det et håp om å leve et bra liv. Kanskje faller jeg igjen. Da er jeg svak fordi jeg er syk. Akkurat som i somatikken.

Jeg ønsker at DET er den gylne regelen: Vi skal styrke psykisk helse feltet fordi det er så utrolig mange sterke mennesker som er verdt den investeringen det er! Det gir håp og det gir mening!

 

 

Self Puzzle Shows Believe Me My Yourself Or Myself
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



Rykter sin verste fiende er fakta. Her er fakta fra ulike sider



Det har vært både trist og fascinerende å følge debatter på Facebook siste uken. Den iherdige kampen for å stoppe debatter som viser tvil er også både fascinerende og avslørende. Jeg gjorde en øvelse med å prøve å bidra til å hjelpe Mental Helse da de skrev at de ikke ønsket spekulasjoner. Det sto en kommentar som sa «Tviler på at ansatte kan opprette B sak om sjefen sin». Denne fikk stå, helt til jeg over et døgn etterpå skrev en kort kommentar «Den som venter vil få svar på mange tvil». Dette burde jo være med på å vise til at jeg heller ikke ønsker spekulasjoner. Da skjedde det noe rart. Da ble opprinnelig kommentar fjernet:

 



De aller fleste viser en klar støtte og det er jeg takknemlig for, det viser at folk kjenner meg og hva jeg står for. Samtidig vet jeg at det eneste de bruker mot landsleder er at han har ivaretatt mine interesser under en sykemelding. Jeg leser noen skrive at en sak har flere sider. Derfor skal dette blogginnlegget vise flere sider. Flere sider med fakta som en ikke kommer utenom. Jeg skal ta denne saken der den hører hjemme, men må få ut fakta når Mental Helse jobber iherdig med å svekke min tillit. Hvem som helst kunne starte å lure på om landsleder og jeg har gjort noe som er litt kjekkere å sladre om. Vi ønsker å fortsette å opptre ryddig og har utrolig mye dokumentasjon som vil bli brukt der det hører hjemme, men her er noen få fakta fra ulike steder, som nok vil skuffe de som koser seg mest med spekulasjoner:

Arbeidslivstelefonen uttaler seg om mobbing på arbeidsplassen den 05.10.15, og uttaler til NRK:

«Det er den som blir utsatt som har definisjonsmakten på hva som er mobbing, ikke den som tror den er morsom i andres påhør på vegne av en kollega, sier hun.»

Hele intervjuet ligger her i tillegg til siste nummer av medlemsbladet til Mental Helse:

Slik opplever nordmenn mobbing på arbeidsplassen

Å innse at en blir mobbet er ikke lett, det vet jeg og mange henvendelser fra mennesker som har opplevd det samme viser hvor vanskelig dette er. Jeg så det ikke selv på lang tid, men etter hvert så både jeg og min behandler at denne mobbingen internt var så helseskadelig at jeg trengte en sykemelding fra internt arbeid. Jeg har 2 lege erklæringer i tillegg, som definerer hvilke arbeidsoppgaver jeg er sykemeldt fra. Disse er overflødige her. Men fakta er denne sykemeldingen fra 13.08.15-17.12.15 (Jeg er altså fortsatt sykemeldt):



Selv om det i artikkelen hevdes at det er nok at en definerer selv, gjelder dette tydeligvis ikke internt i organisasjonen. Jeg har i tillegg til min definisjon også en sykemelding. Det er ikke nok, de mener til tross for sykemelding at jeg påstår at jeg blir mobbet, og denne sendes ut i forkant av landsstyremøtet (unntatt landsleder og meg), fra stab:



Et samlet sentralstyret og landsstyrets flertall følger opp med å utelukke meg, mens jeg er sykemeldt med dette:



Nå kommer jeg ikke til å gå inn i diskusjoner på dette. Jeg bringer dere disse fakta for å stoppe de rykter som jeg hører, for nå trenger jeg å bruke kreftene mine på juleforberedelser og tid med familien. 

Jeg har ikke noe ønske om å komme inn i organisasjonen igjen. Dette er fordi at den siste uken har vist meg at kjerneverdiene har forlatt organisasjonen. Jeg ønsker også å rette en takk til Victoria Ibabao Edwards som klarer å se at denne sensuren Mental Helse har drevet med denne uken ikke er måten å skape tillit på, trist for organisasjonen at de mister mange pionerer og viktige brukerstemmer. De har valgt en ny retning nå og da er det konsekvenser.

Victoria sitt blogginnlegg kan dere lese her:

Mental Helse, jeg slår opp

Nå er landsleder blitt utelukket for å ta sitt lederansvar ved å tilrettelegge for mitt arbeid og ivareta mine interesser under sykemelding. Min søster er blitt blokkert fra Mental Helse sin Facebookside for å forsøke å legge mitt blogginnlegg der jeg skriver min side, i kommentarfeltet. I tillegg til at de sensurerer alle kommentarer som stiller spørsmålstegn. Selv har jeg bedt dem fjerne den kommentaren der jeg brukes som argument for å ikke stille kritiske spørsmål. Den står fortsatt.

Dette er altså ikke et innlegg til videre diskusjon, men for å stoppe rykter som ikke er riktige. Sannheten skal frem etterhvert, men jeg ønsker å stoppe en rykteflom.

Jeg legger ved link til Kronerullingen som min søster har startet, og takker alle som har bidratt. Jeg er utrolig takknemlig og lover å få sannheten frem: Kronerulling

Det er også mulig å bidra via Vipps opp mot mitt telefonnummer 48254495

De som ønsker å følge alt det spennende som skjer i mitt arbeid i Fra offer til kriger kan følge ved å like Fra offer til kriger eller se nettsidene www.offertilkriger.no 

Jeg overlater denne saken til min advokat og tenner tre lys i kveld og synger:

Tenn lys!

Tre lys skal flamme for alle som må sloss.

For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

 



Er det ikke egentlig bedre e med en linje?

Why?

Jeg ble sittende å gruble i natten.

Hvorfor har vi egentlig 1. og 2. linjetjenester i helsevesenet? Handler det kun om pengesekker?

Ville det ikke være lettere å tilby helhetlige helsetjenester med kun en linje?

Jeg er tilhenger av å tenke hjem til hjem. Med det mener jeg fra en drar hjemmefra til en kommer hjem hjem igjen (helhetlige helsetjenester).

Det finnes svakheter i det med 1. og 2. linje. Vi vet at det ofte bidrar mer til å definere hva som IKKE er hvem sitt ansvar, med en gambling for oss som brukere/pasienter. Når vi blir lagt inn på sykehus (som er 2. linjen) er for mange ting gått "over styr". Dette gjelder husarbeid, økonomi osv. Mine erfaringer, og mange har fortalt at dette ikke prioriteres på sykehuset. Det er 1. linjens ansvar. Samtidig hører jeg ofte om 1. linjen som strever med å få følge opp sine brukere under sykehusopphold. Da er det "vår" pasient, er argument som dukker opp.

Vi som er brukere blir ofte taperne i dette. Vi blir utskrevet til det samme kaos vi forlot da vi ble så syke at vi trenger en opphold på sykehus. Vi kommer hjem til en regningsbunke som ingen inne på sykehus har tatt tak i. Rett og slett kaos.

Fordi det er ikke deres ansvar.

Samhandlingsreformen har ikke hjulpet. Å putte "Sam-" foran et ord har blitt moteord. Det skal samsnakkes, samhandles, samvelges osv.

De er utrolig redde for å "tråkke i hverandres bed".

Vi som mottar helsetjenester begge steder blir hemmet av dette i vår bedringsprosess. Vi kommer ofte hjem til et kjøleskap fullt i råtten mat (for det er råtnet under sykehusopphold). Hvis det har vært selvskading er størknet blod et kjent syn ved hjemkomst.

Likefullt er det uforståelig med reinnleggelser, for mange i spesialisthelsetjenesten.

Flere og flere kommuner (1. linjen) velger Recovey (bedringsprosesser) som faglig plattform. Da blir det bremsende med å ikke få ha oppfølging under innleggelse.

Det skal overføres mer og mer til kommunene. Det snakkes om kommunepsykologer, kommunale DPS. La oss ikke glemme pakkeforløp. Jeg ønsker meg ikke disse pakkeforløp standardisert. Det er i strid med Recovey, hvor fokus er mennesket foran diagnose. Jeg ønsker smidige pakker, med mennesket i fokus, med pakker tilpasset det enkelte menneske, IKKE diagnoser. Ta bare meg og min mann. Vi har samme diagnose, men er ulike mennesker. Ulike hobbyer. Ulike behov i hjelpeapparatet. Vi er rett og slett ulike helt ned i dosetten. Altså ulike medisiner.

Vi elsker hverandre. Det er felles, men kjærlighet er ikke noe helsetjenesten skal jobbe med.

Jeg undrer meg derfor hvorfor har vi egentlig 1. og 2. linje?

Jeg vet at det er kommune og stat, som er ulike budsjett, men jeg vet ikke hvorfor dette er en gode for oss i et helhetlig tjenestetilbud.

Jeg vet heller ikke hvorfor jeg ikke har spurt meg om dette før ikveld (natt)?

Finnes det noen kloke svar?

Er det pengesekker, eller er det en profesjonskamp?

Eller er det en annen god grunn?

Noen som vet? Hva er argumenter for og imot?

Rabbi With Talit Is Unsure
Licensed from: LironPeer / yayimages.com

 

Jeg frykter respekt er på avveie!

Deserved Respect

Jeg har gjort meg noen tanker gjennom årene som ble forsterket da jeg så nyhetene på NRK i kveld. Det var et innslag om en Imam som jobbet for å forhindre at ungdom trekkes mot radikalisering. Det var en samtale mellom denne Imamen, en psykolog og en ung gutt på 17 år. Denne gutten hadde konvertert til islam og ønsket å dra til Saudi Arabia for han ønsket respekt.

Da gikk mine tanker tilbake til for 3 år siden da jeg satt i et utvalg i Mental Helse. Vi var 2 stykker som ønsket å bytte ut en av kjerneverdiene. Kjerneverdiene til mental Helse er: Åpenhet. Likeverd. Respekt.

Begge vi to ønsket å bytte ut ordet «respekt». Vi hadde begge hatt en ungdomstid litt på siden av "normalen", ved å ha vært litt rebeller og barnevernsbarn. Vi likte ikke ordet. Vi hadde vonde assosiasjoner.

Vi forbant det med «Å sette seg i respekt».

Slik var det jo, og jeg tror ikke at vi to er de eneste som tenker slik. Jeg tror at denne gutten i media i dag har det samme. Det å bli fryktet er det samme som å bli respektert.

Jeg har lært meg at det er ikke det samme. Det er omtrent motsetninger. Frykt er et maktmiddel. Nå når jeg er blitt voksen har jeg ingen respekt for mennesker som bruker frykt som maktmiddel. Jeg har respekt for mennesker som er ærlige, mennesker som tør å si det samme TIL meg som om meg. De som ikke frykter å si sine meninger.

Jeg har ingen respekt for de som gjemmer seg bak en konfliktskyhet ved å lage drama og intriger. Ved å bruke frykt for å bruke andre mennesker til å løfte sine synspunkter. Jeg frykter slike feige mennesker, men har ingen respekt for dem. På denne måten mener jeg at det er motsetninger. Henger dere med?

Jeg har hatt mange samarbeid. Mange gode samarbeid med uenigheter og en respekt for ulike meninger. Fordi det skilles på sak og person. Jeg har dessverre også opplevd å ha fått skissert at et samarbeid handler om «å ha noe å ta den andre på» tilfelle samarbeidet skulle ende. Slike samarbeid har jeg kommet meg ut av. Heldigvis. Jeg har ingen respekt for en slik måte å jobbe sammen på. Jeg frykter det.

Min kloke mamma sa til meg da jeg ble fylkesleder i Mental Helse Sørvest: «Aldri gjør noe som ikke tåler forsiden på avisen. Da har du målestokken på hva som er innenfor.»

Det har jeg levd etter. Jeg frykter at respekt blir feiltolket av mange flere enn meg.

La oss vise disse unge menneskene at frykt er et maktmiddel, mens respekt er noe fint og ærefullt. Ved å rydde i innhold i ord kan vi forebygge mye, tror jeg.

eye with blue text FEAR
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com



Våkn opp! Rasister har ingen farge!

Racism Concept Wooden Letterpress Type

I mitt forrige innlegg der jeg ba folk om å ikke være hyklerske med å bruke de gruppene jeg sloss for som alibi  for nestekjærlighet gjorde jeg noen nyttige refleksjoner.

Mitt innlegg var et forsøk på å nyansere en debatt som er blitt «de gode» mot «rasistene». Mange antok ting om meg, som for eksempel at jeg var skinnhellig, hadde sklidd gjennom livet og var opptatt av å være politisk korrekt.

Veldig mange tok det som en selvfølge at jeg brukte ordet «flyktninger» som en sekkebetegnelse for migranter og «falske flyktninger», som de også kalte lykkejegere. Derfor var JEG dum, hevdet visst at noen var rasister og det som verre var.

Men var det JEG som var dum? Jeg skrev og mente faktisk flyktninger. Enten er du flyktning eller er du ikke det. Da nytter det ikke å putte på passende adjektiver for å få frest ut litt om de som benytter seg av denne krisen. Jeg skrev om flyktninger. Mest av alt skrev jeg om de gruppene jeg sloss for. Mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. At våre grupper ble brukt som alibi for nestekjærlighet når jeg har sett utallige eksempler på at de ikke stemmer.

Jeg er nok heldig. Jeg har blogget i snart et år uten å motta hatefulle kommentarer. Nå når jeg fikk så mange av de oppdaget jeg at de var så langt fra den jeg er og det jeg sloss for at de faktisk ikke gjorde vondt. Dessverre er det mange som blogger som får mye verre enn meg og dermed stopper å ytre seg. På den måten mener jeg at ytringsfriheten trues av kommentarfelt.

Men det var egentlig en digresjon.

Jeg har tenkt noen dager på hvorfor mitt innlegg ble tolket ut fra noens velbefinnende, og jeg mener at noe av det ligger i ordet «Rasist». Mange er redde for å kritisere i fare for å bli kalt rasister. Det er også alltid hvite mennesker som blir kalt det. Er vi da klare for å ha ordet «rasist» i vårt ordforråd?

Jovisst finnes det rasister, men det finnes rasisme begge veier. Jeg kan ha oversett det, men jeg har til gode å se SOS rasisme stille seg utenfor et hus der en med innvandrerbakgrunn blir nektet å gifte seg med en hvit kjæreste. Jeg har til gode å se at de som er kritiske til levemåter vi hvite har bli kalt rasister.

Jeg synes at det er noe som er galt når folk blir redde for å stille kritiske spørsmål og ta de nyanserte debattene i fare for å bli stemplet rasist.

Noen hvite er rasister, men det er også noen med innvandrerbakgrunn. Det er ofte at hvite blir rasister og mørkhudede blir automatisk terrorister. Hvordan skal vi da få en nyansert debatt?

Hvis vi kun generaliserer blir det også en stopper for integrering, tror jeg. Jeg tør påstå at i 2015 er rasister i mindretall. Både hos hvite og hos de som kommer fra andre land. Skal vi virkelig la det mindretallet gjøre mennesker redde for å ta de saklige, nyanserte og løsningsfokuserte debattene?

Jeg merker at jeg vegrer meg for å skrive mørkhudede, fordi det er så utrolig mye ord som hele tiden blir forbudt. Jeg gleder meg til den dagen det er klart for å snakke om «mennesker» uansett rase. Noen er drittsekker og noen er reale, men det handler om oppførsel, ikke om farge.

Jeg nekter å la meg kneble av at noen tolker mine innlegg til å beskrive meg som menneske. Jeg nærmer meg 40 år og er trygg på min identitet. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem jeg liker og hvem jeg ikke liker. Jeg vet at det ikke går på om du er blond, brunette eller har en annen hudfarge å gjøre. Det har med om du er real eller en drittsekk.

Jeg liker ikke drittsekker. Enkelt og greit.

Så enkelt og så vanskelig.

Rude Polite Keys Means Good Bad Manners
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



Stopp hykleriet! Det er ikke flyktningene som står i veien for bostedløse!

'Make things Happen' Quote Typographical
retro Background


Ja, nå er jeg lei av å lese argumenter som:

«Vi må hjelpe våre egne først.»

«Hva med våre egne bostedsløse? Får de bo på hotell?»

Det er hyklersk, og jeg må fortelle realiteten. Jeg har nå jobbet frivillig i Mental Helse og Mental Helse Ungdom i til sammen 10 år. Jeg har sittet i utallige utvalg og diskutert blant annet boligsosial handlingsplan. Det vil kanskje overraske noen, men faktisk bor det vanskeligstilte familier på hotell i Norge. Fordi de mangler bosted. Men ærlig talt folkens!

Vi snakker ikke om en Chartertur til Syden. Dette er hjemmet deres. De kan ikke hive en ferdigpizza i ovnen når de er sultne. Fordi det ikke finnes noe kjøkken på hotell. De må spise ute. Hver eneste dag. Barn skal gjøre sine lekser. De kan ikke ha venner med seg hjem. Fordi det bor en hel familie på samme hotellrom. De er ikke på ferie. De drømmer om et hjem.

Det er mye verdighet i en ringeklokke.

Jeg vet at i de utallige råd og utvalg jeg har sittet og sloss for våre grupper er det mange mennesker som sitter utskrivningsklare. De venter kun på bolig. Nå lages det en usann debatt hvor det kan virke som om disse må sitte enda lengre på grunn av flyktningkrisen.

Jo, vi kan ta kampene med politikerne med å få mer penger til enda flere boliger. Sannheten er: At de største kampene gjelder nettopp samfunnet. Det kan virke som om holdningen er «Huff, stakkars mennesker. MEN de skal ikke bo i MITT nabolag»

Samfunnet er deg og meg, og vi må legge bort kikkerten og ta frem speilet.

Tør du å innrømme dine egne holdninger? Ikke alle er slik, men altfor mange. Dessverre vet jeg det altfor godt.

Alle de gangene et bofellesskap skal bygges hvor det har blitt satt på vent. Ikke på grunn av mangel på politisk vilje eller kommuneøkonomi, men på bakgrunn av underskriftskampanjer fra nabolag der disse er planlagt å bygges. Deretter klages det til kommunen. Så utrolig mange ganger jeg har fått vondt av argumenter som: «Taksten på huset mitt vil falle dersom dere bygger her». Avisinnslag fra redde naboer som frykter psykisk syke.

Jeg har selv en gutt som har en spesiell plass i mitt hjerte i en institusjon. Bak porten dere ser på bildet. Han bor sammen med andre bak denne porten. I en institusjon som igjen er låst. Hvorfor? De forsøkte å plassere denne døgnbemannede, låste institusjonen flere ganger. Den ble utsatt gang på gang. Beboerne satt og ventet inne på sykehuset. Underskriftskampanje etter underskriftskampanje gjorde at de til slutt måtte benytte kommunens eiendom. La meg påpeke at dette ikke er kriminelle, men de bor altså bak denne porten.



Jeg vil gjerne bidra i en saklig debatt om hvordan flyktninger kan hjelpes, men da må argumentene renskes for alt hykleri. Veien å gå er ikke å sette grupper opp imot hverandre. Det går an å gjøre begge deler. Si ja til bygging av planlagte bofelleskap for mennesker som trenger bosted. Parallelt kan vi ta debatten om hvordan vi kan hjelpe flyktninger på en best mulig måte.

Egentlig tenker jeg at hvis tanken samtidig skal være at det skal bli fred i deres hjemland, slik at de kan få dra hjem, ja da er de faktisk gjester i vårt land. Beklager å måtte si det, men utfra mange kommentartråder er vi et ufint vertskap.

La oss bidra til en saklig debatt. Ikke fortsette å gjemme oss bak en nestekjærlighet som dessverre også må jobbes med. Dette er to ulike budsjettposter. To ulike debatter. La oss vise frem løsningsfokus i stedet for fremmedfrykt og hat. Da kan det til og med være at vi kan få bidra til en god løsning.

Det var mine frustrasjoner i kveld, takk for oppmerksomheten!

Facts Magnifier Definition Means Truth And Wisdom
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com



Takk! Du gjorde nok til at jeg velger livet!

Mange vet at jeg for tiden har hatt det ekstremt vanskelig. Jeg er enda ikke klar til å fortelle hvorfor, men jeg ønsker å skrive et innlegg for å hylle deg!

Ja, jeg har virkelig måtte tenke mye og på meget. Jeg er heldig og hadde en barndom fri for mobbing, og det at: «Jeg gjorde ikke mye, bare litt» bidrar til at ting blir massivt. Det gjelder faktisk også andre veien.

Det har vært så tungt nå at jeg virkelig har sloss med tanker som om det er plass til meg på denne jorden? Er det det aller beste for alle at jeg forsvinner? Er det egentlig vits i?

Dette har vært en krig i hodet mitt over tid. Jeg har nå bestemt meg for å velge livet. Takket være deg!

Deg som skrev en flott kommentar. Deg som på Messenger sendte din støtte. Deg som på Messenger skrev at du skulle handle og lurte på om jeg trengte noe. Deg som tilbød deg å komme å vaske huset mitt. Selvfølgelig deg som kom hjem på perm fra brukerstyrt seng kun for å være. Deg som hørte på min fortvilte gråt, og deg som ringte meg når jeg ikke klarte å gå ut og komme til avtalt time. Deg som fortsatt er min venn enten i livet eller på Facebook til tross for statuser preget av depressivitet Selvfølgelig deg som trykker «liker» til tross for at mine statuer ikke er av det vanlige humoristiske innslaget. Ikke minst deg som vet hva jeg står i som bærer håpet og troen når den har vært forduftet hos meg.

Det er kanskje slik at du tenker at «Jeg gjorde jo bare litt.», eller «Det var jo ingenting».

Feil. Hele summen av dette bar håpet for meg og ble en motpol til de destruktive tankene jeg var fanget i. Jeg har derfor tenkt at slik må det også være med mobbing? Alle «Gjør jo bare litt», så blir det massivt for den som mottar?

Så fortsett å «Gjøre bare litt», men gjør det på en slik måte dere gjorde mot meg. Positivt, og lær barna verdien av bare litt. Det kan kanskje sette ting litt i perspektiv.

Vi gjør alle «bare litt», men gjør vi det positivt eller negativt? Resultatet er massivt. Det vet jeg og nå skal jeg gjøre meg klar for å reise meg igjen.

Takker med en sang jeg fikk av min mann en gang for mange år siden. Den var massiv den gang og er massiv nå: Please stay, her med tekst:

 

Psykiatriens største skrekk er følelser!



Jeg reiser mye rundt og treffer både fagfolk og brukere av helsetjenesten. Denne helgen møtte jeg ei flott kvinne som godt kunne ha vært meg for 13 år siden. Det møtet traff meg veldig. Hun var fratatt troen på bedring, og det satte tankene mine i sving tilbake på min egen bedringsprosess.

Jeg har faktisk aldri møtt noen som har vært så livredde følelser som psykiatrien. Jeg skal bruke dette blogginnlegget til å begrunne hvorfor jeg synes det.

Jeg har flere ganger skrevet og sagt at jeg ikke visste at mitt liv var et avvik før jeg havnet i psykiatrien som 20-åring.

Jeg hadde en del dårlige opplevelser, eller traumer som det heter, i bagasjen. Mange sår som jeg aldri hadde lindret hadde grodd og skjulte mye verk og lidelse. Det var på en måte en befrielse å få åpnet disse, verken og lidelsen var mye skam. Å få skam, verk og lidelse åpnet skapte mange følelser.

Det er her jeg mener at psykiatrien hadde en skrekk for følelser. Mange følelser som hadde ligget glemt kom til syne, og hver eneste følelse fantes det en medisin mot. Jeg mottok en stund utrolig mange forskjellige medisiner og gikk i mange år som en zombie. Den eneste følelsen der ikke fantes medisiner mot var denne fordømte skammen. Den mestret jeg på en veldig destruktiv måte. Jeg skadet meg.

Selvskading var det jo behandling mot. Å få sydd sårene. De fysiske sårene, men det fantes også en mye om at dette var noe jeg gjorde for å få oppmerksomhet. Derfor ble det innført en ny måte å håndtere dette på. De kom i døra og sa: «Er du ferdig?». Nå må jeg minne om at jeg brukte dette til å mestre skam. Et slik spørsmål gjorde kun at jeg skammet meg enda mer og måtte selvfølgelig svare: «Nei». Da var svaret: «Da kommer jeg tilbake om 10 minutter».

Jeg husker at det fikk meg til å føle meg liten, skamfull og at min skading ikke var «god nok». De 10 minuttene brukte jeg til å gjøre det «skikkelig». Jeg undrer meg i dag på om jeg kunne ha spart mange skamfulle arr og over 1000 sting dersom de hadde turt å sette seg ned å spørre hva som var vondt/skamfullt. Det vil jeg nok ikke få svar på.

Det var altså behandlingen på selvskading. Mulig fordi det ikke laget støy eller krevde ressurser fra personalet? Kanskje de hadde lært det på et kurs, eller en ny forskning de hadde lest? Det vet jeg ikke.

Jeg vet like fullt at de følelsene som laget støy eller trengte ressurser fra personalet ofte ble medisinert bort. Jeg ble etter noen år selv redd for å føle. Jeg ble livredd mine egne følelser. Følelser betød symptom. Symptom betød sykdom. Derfor var det slik at en zombie-tilværelse var det tryggeste.

Men hvem var det tryggest for? For meg, eller for personalet?

Det handlet mye om å holde støynivået på avdelingen til et minimum. Jeg ikke dette er den beste behandlingen.

Endring skaper støy.

Det gjelder alle mennesker. Skal du endre noe i ditt liv må du være bevisst og motivert nettopp på grunn av dette.

De endringene jeg skulle gjennom var av andre dimensjoner enn å skifte kosthold. Jeg fikk åpnet sår. Skulle få ut verk og lidelse for at de skulle få gro igjen.

I stedet for ble følelsene i mange år bandasjert med medisiner.

Derfor gjør det inntrykk når jeg møter andre mennesker som er blitt livredde for å føle. Det største jeg har lært meg i min bedringsprosess er akkurat det. Jovisst er følelser symptomer, men de er også en viktig del av livet. Jeg tør å føle, og jeg får hjelp av min hodevaktmester. Fortsatt bruker jeg medisiner, men nå er det minimalt. Når jeg er syk kan jeg bruke litt ekstra, men da er det som et hjelpemiddel, eller verktøy om du vil. Ikke som en bandasje eller et lokk som skal stenge følelser inne.

Det ble jo litt slik når jeg skulle trappe ned. Et lokk skulle av. Der lå et trykk av følelser. Det tok flere år med opp og ned. Hulter til bulter, før følelsene fikk en balanse slik at jeg ikke hadde skrekken for å bli lei meg. Skrekken for å bli engasjert eller veldig glad. Jeg sliter enda litt med å kjenne på sinne. Det er en følelse jeg er redd for, men det håper jeg at jeg lærer meg etter hvert.

For livet er følelser og følelser kan bli syke. Da finnes det mye hjelp å få, men psykiatrien må lære seg å håndtere sin skrekk for følelser. Ikke bare legge lokk med medisiner.

Det fører til at vi, som pasienter mister vår identitet.



Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Linda Øye

Linda Øye

40, Klepp

Humor har vært et viktig verktøy for min bedringsprosess. Det sier seg selv (håper jeg) at det ikke er morsomt å ha tilbrakt til sammen ca 8 av de siste 17 årene på lukket avdeling. Merkelig nok klarer jeg ikke å huske at jeg har vært så syk som jeg er nødt til å ha vært. Noe av dette skyldes nok at min hjerne sletter en del vonde minner. Jeg holder foredrag og undervisning om mange tema innen psykisk helse. Ja, utenom et. Depresjon. Jeg kan ikke forklare dere hvordan det føles. Ikke fordi jeg ikke har vært alvorlig deprimert, for det har jeg. Men med en gang jeg lukker døren når jeg skrives ut etter en innleggelse, sletter minnet mitt følelsen av depresjon. Men morsomme episoder husker jeg. Det er de jeg ønsker å ta dere med på. Med et glimt i øyet selvsagt. Driver også som sosial entreprenør i www.offertilkriger.no Et kursopplegg med recovery i fokus. Der har jeg en annen type blogg med et annet fokus, også med gjestebloggere som deltakere, Helge Torvund og Inga Marte Thorkildsen. Det er mer om hva jeg tenker om bedringsprosesser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits